Skipsristninger fra bronsealderen og funn av skips- og båtgraver forteller at rolvsingen har brukt vannveien for å ta seg frem i verden. Hulveier i skogen og gamle kart vitner om trafikk også på landjorda. Veiene gikk på kryss og tvers i landskapet; de forbandt gårdsbrukene og gikk gjerne gjennom tunet.
Industrialiseringen av Rolvsøy startet i siste halvdel av 1800-tallet. Sagbruk og teglverk lå side om side langs Glommas bredd. Arbeiderboligene reistes i gangavstand fra arbeidsstedet. Landhandleriene så mulighetene, og var ikke sene om å etablere seg. På Glomma var det et yrende liv.
Sten og trelast ble fraktet ut og nødvendighetsartikler inn. Det ble anlagt brygger og fergesteder. Passasjertrafikken foregikk også på elva. Tilbud om lokaltog kom først i 1913, og busstilbudet lot vente på seg til 1920. Datidens rolvsing hadde ansiktet vendt mot elva.
Tømmerslep var et daglig syn. Alle varer som ble produsert, det være seg teglsten, granitt eller sagbruksvarer, alt ble fraktet bort på vannet. Importvarer ble fraktet oppover elva. Selv i min tid på 1930-tallet var det en livlig virksomhet knyttet til arbeidslivet: tømmerslep. slepebåter, prammer, lektere og handelsskip. Som en kuriositet kan jeg fortelle at Norges siste seilførende lasteskip, Gad, gjorde sin siste reis som seilskute i 1937. Jeg husker godt hendelsen da skuta var savnet med en av mine naboer ombord.
Selv om bedriftene hadde et effektivt transportsystem og lokalsamfunnene fungerte innenfor sine egne grenser, var det behov for forsyninger til lokalmiljøene, og muligheter for å komme seg til byen eller til ”den are sia”. De mange fergene i elveløpet var nyttige når man trengte å bevege seg over kortere avstander. Jeg benyttet både Hauge og Selbakk fergested, i fritids- og arbeidssammenheng. Bjørvin Hansen berget løstømmer. En morgen, på vei til arbeid ved Unger fabrikker, ble jeg som passasjer plassert i akterstevnen med båtshaken i tømmerstokken på vei mot land.
Passasjerfergen Trip (1859-1940), ble en særdeles viktig faktor både når det gjaldt passasjertrafikk og varetransport. Trip brakte varer til de lokale landhandlerne. Jeg husker godt at kjøpmann Ramberg på Evje hentet varer fra baker og slakter på Selbakk. Landhandlerens tilbud var begrenset, og en reise med Trip var nødvendig når man skulle foreta større innkjøp.
Ruth Olsen, landhandlerdatter på Hauge, reiste med Trippen da hun gikk på handelsskolen i Fredrikstad. Min familie bodde nær opp til jernbanen, og lokaltoget Padda, var et mer praktisk fremkomstmiddel for oss. Men en tur med Trippen er blitt et uutslettelig minne. Onkel Oskar på Torpeberget hadde fødselsdag første juledag. Det var sprengkaldt. Brygga var dekket av et tykt islag som ble såpeglatt da vannet skyllet over. Jeg husker maskinens dunk-dunk, der jeg ved mamas hånd balanserte opp en smal landgang. I salongen var det tung luft, en blanding av os fra støpejernsovnen, messingpussemiddel og støv fra det røde plysjmøblementet.
Elva var ikke noe skille mellom befolkningen på øst- og vestsiden. Private robåter, ferger og Trippen la til rette for aktiviteter på idrettsanlegg og foreninger. Men det var behov for større fellesarrangementer, og her ble ”lystturer” et begrep. Man kunne pynte en pram med flagg og løv. Så kunne prammen slepes nedover elva under fengende korpsmusikk og glade stemmer. Slepebåter kunne også frakte lystturpassasjerer. Da Trippen hadde utspilt sin rolle som passasjerbåt, ble den en viktig aktør i lystturbransjen.
Det var spennende å møte opp på brygga når Trippen kom. Men brygga hadde andre funksjoner enn som anleggsplass for båter. Her møttes konene for å skylle tøy, eller for å skure filleryene. På varme dager tjente brygga som badepram.
Her har dere artikler og et knippe bilder med anekdoter fra dagliglivet på Rolvsøy.
Artikler
Bildegalleri
På 1950-tallet var det en livlig båttrafikk på Glomma. Wilh. Wilhelmsen-, og Fred Olsen-båter var et daglig syn. Torp bruk hadde stadig besøk av engelske båter som hentet propps til gruveindustrien. ”Oter” slepte tømmer til fabrikken fra Eidet i Tune. Antagelig ble propps fremstilt på Torp. Teglverks- og sagbruksindustrien var mer eller mindre nedlagt, så jaktene var ute av bildet.
Glomma var full av fraktbåter til langt ut på 1950-tallet.
Med dampmaskinen kom også slepebåtene. De skulle komme til å revolusjonere arbeidet i vassdrag og på havet. Slepebåten erstattet handkraft og robåter. Den trakk tømmerslep og bukserte prammer, lektere og større båter.Dette er slepebåten «Hauge». Båten slepte prammer med bord og kassebunt fra Hauge til Prestelandet eller Huth. Båten ble til slutt solgt og fikk navnet «Marnet II». Den gikk i Skiensfjorden. «Hauge» måtte klare seg uten tekniske hjelpemidler. Selv om det var tåke og dårlig sikt kom den seg fram. Når båten skulle hente planker fra Solli, måtte den passere under Rolvsøysund bro. Da ble skorstenen senket. Det gjorde man ved å vippe den ned med to lodder som var plassert bak skorstenen. Båten ble senere benyttet til lystturer, eller den slepte prammer for samme formål. Kristoffer Kristoffersen (f. 1890) fra Kråkerøy var skipsfører i mange år. Arbeidstiden var fra seks om morgenen til åtte-ni om kvelden. Mannskapet hadde med seg nistepakke og kokte kaffe ombord. De hadde fast lønn og ingen overtidsbetaling, men de hadde fri ved. Mannen på fordekket var formann ved Hauge bruk. I styrhuset står skipsfører Kristoffersen og akter maskinisten Marentius. Slepbåten Hauge var virksom på Hauge bruk. Skorstenen var nedfellbar, slik at den kunne felles ned når båten skulle passere under Rolvsøysund bro. Egil Huser var matros om bord. Han fortalte at kapteinene var mestere i å manøvrere når de store prammene skulle ”lukeparkere” ved kaia på Prestelandet der de store skipene skulle få lasten om bord. Torp bruk hadde to slepebåter, ”Torpen” og ”Oter”. ”Vister” var i aktivitet på Visterflo med tømmeret fra Eidet. Jeg husker slepebåtene i virksomhet; spesielt i forbindelse med tømmerslep, nedover eller oppover Glomma. Slepene kunne gå til papirfabrikken på Hurum eller tvers over fjorden til Hunsfoss. Hans Kristiansen (1926) var maskinist på Sverre Sveens ”Ruston”. De gikk med slep oppover Glomma til Borregaard. Tømmeret ble hentet i havner langs Oslofjorden. Havnevesenet tillot ikke altfor lange slep, så mosene ble delt opp i mindre lengder og fortøyd utenfor Fredrikstad. Så kunne de hentes senere for transport. Fotograf ukjent. (Østfold Fylkes Billedarkiv). Info fra Knut Kristoffersen (f 1914), skipsfører og krigsseiler.
Først på 1940-tallet var ”Trip” ikke lenger i drift, og Hauge-brygga var vanskelig tilgjengelig. Elvebredden var likevel et møtested. Rolf Alfredsen tar en tur med nevøen Øistein Fredriksen og sønnen Egil. I bakgrunnen sitter Marie som bodde på «losjen». Hun har tatt med sine sotete kjeler for å rengjøre dem i elvesanden. En huspram ligger inntil brygga. Tvers over elva ligger to lektere til kai ved Torp bruk.
Dette bildet fra 1937 gir et godt inntrykk av hvordan befolkningen brukte Hauge brygge. Anker Johansen henter vann til kjøpmann Aimar Olsen i store melkespann. Margit Johansen (f. 1897) er tilskuer mens en ukjent kvinne på kne ved en avskjæring skyller klær i elva. Bølgetoppene som nærmer seg brygga, forteller at en båt nettopp har passert. Klesskylling og skuring av filletepper var et daglig syn. Om vinteren måtte husmødrene legge tykke lag med aviser på bryggekanten for ikke å fryse fast. Når de kom hjem, måtte de helle kokende vann på klærne for å tine dem. Mang en informant husker hvorledes de bar vann med åk og bøtter fra Glomma. Hauge Prambyggeri skimtes så vidt i bakgrunnen. Derfra hadde barna en fin badeplass om sommeren, og det var fisk å få. Fotograf: Helge Johansen. (Østfold Fylkes Billedarkiv). Forskjellige informanter til Birgit Holmen.
Dette bildet av fergemann Bjørvin Hansen (f. 1911) ved Hauge fergested er tatt på 1950-tallet. Fergen fraktet arbeidere til og fra Torp Bruk og andre som skulle til sine arbeidssteder på østsiden av Glomma. Det var ikke så enkelt å hale syklene opp og ned fra båten når vannstaden var lav. Det lønte seg lite å ha dårlig tid i fergestedet. Fergemannen berget tømmerstokker, og kom det tilfeldigvis en stokk drivende, fikk passasjeren bare trå til, og holde stokken med båtshaken. Bordhuset til Hauge Bruk ser vi til venstre i bildet. En pram med en liten hvit båt foran lå ved Hauge Prambyggeri.
Vannet i Glomma var ikke verre på 1950-tallet enn at det innbød til en dukkert. Torpeberget ligger på motsatt side, og vi ser veien som fører ned til ”Trippebrygga”. Robåten var nyttig når ungdommene fra Rolvsøy skulle på fest på Torp. Den ble benyttet i tømmeret og for personbefordring. Foto: Sven Ørebæk
I 1951 kjøpte Harry Huser (1927) snekke. Prisen var 100 kroner pr fot, så kjøpesummen lød på 2300 kroner. En 4,5 hk Sleipnermotor kom i tillegg. På denne tiden arbeidet han på teglverk og sagbruk og tjente rundt 100 kroner uka. Mange skaffet seg snekke for fornøyelsens skyld. På lørdags ettermiddag tøffet familiene av sted mot Onsøylandet eller Hvaler. Noen fikk tak i en strandtomt og bygget en enkel hytte, mens andre nøyde seg med overnatting i telt. Snekka ble elvefolkets ”bil”. Å finne båtplass var intet problem. Det var bare å slå ned noen påler og forankre. Det var ingen trafikk på det gamle teglverksområdet. Fotograf ukjent.
Om vinteren arrangertes skøyteløp på Visterflo. Når isen lå var det spennende å slå hull på tatervåkene, tenne gassen og beundre ilden som blaffet opp. I Visterflo bet gjedda. Om sommeren nøt ungdommen badelivet mens tømmerslepene passerte ut elveløpet. I dag, nærmere hundre år senere, biter fortsatt gjedda, og lokalsamfunnsutvalgene har anlagt badeplasser. Fotograf ukjent.
Vister var aktiv i tømmeret fra Eidet. Slepebåtene hadde også sosiale oppgaver. På søndagskvelden møtte folk opp på bryggene for å se ”løstbåtane” vende hjem etter tur i skjærgården, eller som her fra Lystfjellet ved Visterflo. Slepebåtene tok enten turistene om bord i båten, eller de trakk prammer med folk. Dette var tidens chartertrafikk først på 1900-tallet.
Smed Syver Bjørnstad på rotur under jernbanebroa en søndag tidlig på 1920-tallet. Kanskje ser vi familien komme hjem etter et besøk på Greåker. Den første Rolvsøysund bro synes i bakgrunnen, så det ville vært enkelt å ta veien over broa. Men det var sikkert hyggeligere med en rotur. Foto: Rolvsøy bygdebok
Bøndene på Rolvsøy leverte melk til meieriene på Lisleby eller Greåker. På bildet fra 1925 sitter Ole Walle (1862) med hustruen Marie Lovise og datteren Karen. Det fortelles at en gang datteren Signe kjørte melken til Greåker ble hesten skremt av en bil slik at hun kjørte av veien og spannene trillet ut i diket. Bøndene var ikke begeistret for biltrafikken. Da veivesenet la asfalt på Rolvsøyveien protesterte Bondelaget og meddelte at veivesenet ville bli holdt ansvarlig om vognene kjørte av veien på grunn av at jernhjulene skled mot asfalten. Kilde: Rolvsøy bygdebok s. 440
Ved sagbruket ble det mye treavfall. Brødrene Ludvig og Hans Huser kjørte knubb og ”sprekkel” fra bruket til arbeidere og andre kunder i nærområdet. Arbeiderne fikk veden gratis, men måtte betale for transporten. Hesten kom frem i de trange smugene og leverte lasten ved skjuldøra. På 1930-tallet kostet kjøringen fra kr 3.00 til kr 3.50. Hauge bruk brant i 1954. Hestetransporten opphørte noe tidligere. Kilde: Rolvsøy bygdebok.
Som ellers i Rolvsøy var bygdeveien på Evje best egnet for hestekjøretøyer i tiden frem mot 1940. Kjøpmann Adolf Ramberg på Evje fikk daglig leveranser av melk og brød med «Trippe-båten» fra Sellebakk. Guttungene syntes det var stor stas å få kjøre med hest og vogn ned forbi verkene til Evjebrygga for å hente varer. Det var samme type vogn som bøndene fraktet melk til meieriet med. Bjarne Engebretsen og onkelen Tidemann Gustavsen sitter på melsekkene, mens Edgar (Johansen) Fjellheim (f. 1920) er kusk. Hver fredag ble det kjørt ut varer til kundene. I siste halvdel av 1930-tallet kjøpte Roald Ramberg en personbil som også ble brukt til varetransport. Bak i bilen var det plass til to melkespann. Roald Ramberg var tredje generasjons kjøpmann på Evje. Når det ankom varer til Evje-brygga med ”Trippen” fra Sellebakk kunne det holde med en dragkjerre for transporten opp til butikken. Hest og vogn var nødvendig om det skulle hentes varer fra byen. Lokale unggutter hjalp gjerne til. Fra venstre: Bjarne Engebretsen, Tidemann Martinsen og Edgar Fjellheim. Kilde: Rolvsøy bygdebok. Fotograf ukjent. (Østfold Fylkes Billedarkiv). Informant: Edgar Fjellheim.
Her er Olivia Jonassen Hjelm på sin siste ferd i likvogn mot Rolvsøy kirkegård i 1929. Rolvsøy hadde ikke kapell på denne tiden, så gravferden foregikk fra hjemmet. Et annet bilde viser gravfølget på vei opp H. N. Hauges vei. Hestene førte an, dernest kjørte et par biler og så fulgte de gående. På denne tiden stoppet trafikken opp i respekt for møtende gravfølger. Kilde: Rolvsøy bygdebok.
Tripp og Torp bruk Gjennom helleristningene, skipsgravfunnene og omtalen av Olav Haraldssøns ferd mot Sarpsborg i 1016 er Glommas betydning som ferdselsåre dokumentert. I hundreårene fremover fikk Glomma stadig større betydning for handelsvirksomheten som utviklet seg. Seilskipene fraktet tømmer og landbruksprodukter til hjemlige og fjerne havner. Tilbake kom spennende kolonialvarer; sukker, kaffe og te, tobakk og øl, stentøy og porselen, silke og andre kostelige varer. Så til midten av 1800-tallet. Med industrialiseringen av nedre Glomma-regionen sto distriktet overfor en ny æra. Utviklingen på Rolvsøy er representativ for det som skjedde. I 1866 startet teglproduksjonen på Evje teglverk. Industriutviklingen skred frem med stormskritt frem til sekelskiftet 18/1900. På mindre enn 50 år vokste det frem 9-10 teglverk og to sagbruk. Det gamle prambyggeriet på Hauge hadde en blomstrende utvikling. Befolkningsveksten var meget stor. Transportbehovet var påtrengende, både når det gjaldt varer og personer. Motivet fra Torp bruk på 1930-tallet gir et godt bilde av livet på Glomma slik jeg husker det fra mer enn 80 år siden. Ved kaia ligger en lekter og et skip med master. Passasjerbåten ”Trip” er på vei fra Hauge brygge mot Torp. En mann i fritidsbåt kjemper seg mot strømmen oppover Glomma. Jeg vil utdype hver detalj nærmere etterhvert. La oss slå fast at jeg ble født inn i seilskutetiden. Et minne har brent seg inn i bevisstheten. Seilskuten ”Gad” er angivelig den siste lastebærende seilskute i landet. I 1937 var skuten savnet etter et uvær. På Evje var det stor uro. Vår nabo Hans Kristiansen var matros om bord. Som 8-åring fikk jeg overbringe den gledelige nyheten om at Hans var berget. Nyheten nådde oss gjennom radio, en gjenstand ikke alle var i besittelse av på denne tiden. Noen store seilskuter så jeg nok ikke, men ved teglverkene og sagbruket lå det små jakter som i tillegg til dampmaskin hadde seil. Større partier med sten og trelast ble stuet ombord i prammer og lektere. Det gjaldt også produkter fra stenbruddene. Passasjerbåten ”Trip” trafikkerte Glomma fra Sandesund til Fredrikstad i tiden 1859-1940. Jeg husker lyden av dampmaskinen da båten la til ved Hauge. Vannet flømmet over en islagt brygge. En bratt trapp førte ned til salongen. Lukten av kull fra maskinen og den lille ovnen, parafin fra lampene, ovnspuss og støv (fra plysjmøblene?) kan fremkalles den dag i dag. I min mors ungdom satt fruene med hatt i salongen; konene med kørj og huetørkle satt på dekk. Kanskje var det takstforskjell? Mange av de fastboende langs Glomma hadde båt. Ofte var adgang til elva tinglyst gjennom eiendomsskjøtene. En enkel roeke kunne være praktisk for turer over elva til arbeidsstedet, til kjæresten eller til fotball og dans. Rundt 1900 rodde August Andreassen fra Hauge frem og tilbake til arbeidsstedet på Greaker teglverk. Folk på Omberg rodde til Sellebakk for å hente doktor og jordmor. Enkelt og greit var det. Foto: Ingeborg Karlsen
”Trippen” var meget publikumsvennlig og hadde hele 20 anløpssteder på ruten Fredrikstad – Sandesund. Å balansere om bord på en landgang fra en flytebrygge kunne by på problemer. ”Tripp” fraktet ikke bare passasjerer, men også post og varer. ”Trafikk”-båtene førte kun varer.
En rolvsøyfamilie har tatt vare på to billetter fra ”Trippen”. Trippebåtene trafikkerte Glomma i rundt 80 år, fra 1859 til 1940.
Stoppestedene lå så tett at man kunne se fra det ene til det andre. Hauge ble etter hvert det viktigste stoppestedet i bygda. På Hauge var befolkningstettheten størst. Her lå skolen og pleiehjemmet. Fra jernbanelinjen var det kort vei ned til sagbruket og til Hauge fergested. Ungdommen fra Torp tok fergen og reiste videre med Padda til byen. Lenge etter at lokaltogsruten var nedlagt stoppet ”Oslotogene” på Hauge etter anmodning fra reisende. Så sent som i 1977 benyttet jeg meg av tilbudet. Foto: Rolvsøy bygdebok
Da Alfhild Evensen kom til Rolvsøy rundt 1930, var det bare en gangsti fra Rolvsøyveien ned til Evje. Etterat veien til Evje var ferdigstilt på 1930-tallet, ble holdeplassen Evje flyttet fra Rågata hit opp. Senere ble navnet endret til Evjeplassen. Dette vakte misnøye fordi navnet tidligere hadde vært forbeholdt Rolvsøy Idrettsforenings fotballbane og danseplass. Hauge skole og Småskauen ligger i bakgrunnen. På bildet ser vi Solveig Alma Halaas (f. 1946) og Anne Kari Stensrud (f. 1953). Fotograf og informant: Birgit Holmen.
Rolvsøy kommune hadde sine planer om sidespor fra Lisleby, men planene ble til en drøm.
Da bilen gjorde sitt inntog fant landhandlerne å ville utvide varesortimentet. Enhver landhandler med respekt for seg selv hadde en bensinpumpe i veikanten utenfor butikken. Landhandleriene lå i kort gangavstand fra hverandre. Det gjorde også bensinpumpene. På bildet demonstrerer kjøpmann Marius Martinsen i Soliveien 8 på Rekustad hvordan han pumper opp bensinen fra en nedgravd tank til en kuppel på toppen av pumpa. Kilde: Rolvsøy bygdebok. S.455.
Før krigen var privatbilismen meget begrenset. Lægen, lensmannen og presten hadde bil. Etter hvert kom kjøpmennene etter. De kjøpte gjerne en privatbil som også kunne gjøre nytte ved varetransport. Mine foreldre var tidlig ute med å anskaffe bil. Pappa var moderne og mente at mamma måtte ha førerkort. Det er datert 19/9 1938. Øvelseskjøringen ble foretatt på gårdsplassen hjemme. Bilen ble brukt ved badeturer i omegnen og til ferieturer i Sverige. En tur med fergen over Svinesund sitter i minnet. Den lille bilen med den svake motoren ”krøp” oppover de tunge bakkene fra fergestedet. Foto: Dagmar Holmen
Gårdsveien fra Rolvsøyveien førte over jernbanelinjen mot gården Saksegård. Veistandarden er representativ for de andre veiene som gikk fra Rolvsøyveien og østover mot bebyggelsen ved Glomma, ”Rågata”, ”Evjeveien” og ”Haugegata”. Forbindelsen fra Rå til Evje var av eldre dato, mens de andre oppsto som en følge av utbyggingen av hovedveien (FV 109) rundt 1920. Da min familie kom fra Sarpsborg til Rolvsøy en marsdag tidlig på 1930-tallet, kjørte flyttebilen den eldgamle gårdsveien fra Rå til Evje. Det fortelles at jeg gråt og klaget over stygge gater. Fotograf ukjent
Her ser vi Rolvsøyveien, ved avkjørselen opp til dagens Haugeåsen og ungdomsskolen, rett ved Clas Ohlsson i Dikeveien. Bildet fra ca 1950 er tatt der Råkollveien tar av til venstre fra fv 109. Den eneste trafikkant er en syklist. I 1910, i min mors barndom, satt barna her på Råfjellet og telte ”beisykler”, på 1950-tallet skrev barna bilnummer og i dag er antall biler det interessante. Foto: Sven Ørebæk
Her ser vi den første bussen i Rolvsøy. Den var en Protos-modell, som var utstyrt med trebenker langs veggene og parafinlykter. Bussen trafikkerte først strekningen Fredrikstad – Rolvsøysund – Solli. 30. januar 1920 møttes fem kamerater på Rolvsøy og forfattet en søknad til Rolvsøy herredsstyre om å få opprette bussrute mellom Fredrikstad og Rolvsøy. De aktet å opprette holdeplass i byen på ”Det glade hjørne”. Ungguttene anskaffet en bil fra det rumenske hoff i Oslo ”uden kaloscheri”. Planen var å bygge et ”hus ”på understellet. En gammel sofa tjente som bilsete under hjemturen. Det varte og rakk. De pårørende engstet seg under det lange fraværet. Huset ble tilvirket på låven i Rådalen, men da vidunderet skulle kjøres ut brøt låvebroa sammen. Alt ordnet seg tilslutt, og trafikken kom i gang. Juel Johansen overtok som eneeier. I de første årene trafikkerte bussen strekningen Fredrikstad – Rolvsøysund – Soli; senere Fredrikstad Rolvsøysund. Da den nye broa over Sundet sto ferdig i 1926 ble den åpnet for biltrafikk, og bussen fikk endeholdeplass på Greåker. Ved oppstart av bussruten var ikke FV 109 ferdig, og ruten gikk gjennom Kirkeveien i Glemmen. Høyeste tillatte hastighet i Rolvsøy var som nevnt tidligere, 22 km i timen. I 2013 kjørte selskapet den siste rutebussen, men familieforetaket drives som et turbusselskap av søsknene Tore, Vidar og Elin Johansen Kilde: NRF avd ØSTFOLD. 50 år for by og bygd. Rolvsøy bygdbok (s.454ff). Fotograf ukjent.(Østfold Fylkes Billedarkiv). Informanter: Helga Omberg og NRF avd. Østfold 50 år 1978.
Busselskapet hadde livets rett, og bilparken fulgte med i utviklingen. Her har bussen fått elektriske lykter. Juel Johansens bilruter hadde konsesjon på bussruter i distriktet frem til 2011. Etter den tid omfatter virksomheten turbiltrafikk.
Det var behov for slike skilt på bussene før 2. verdenskrig.
Evje med Svaneveien – et flyfoto Etter andre verdenskrig skjedde en betydelig boligreisning på Rolvsøy. Deling av gamle eiendommer skaffet billig tomter. Rundt 1950 fikk Evje kommunal vann- og kloakktilknytning. Et område nær grensen mot Hauge ble regulert for boliger. Planleggingen var interessant. Boligene ble plassert side om side langs en vei, som skulle få navnet Svaneveien. At det skulle bli behov for garasjeplass var utenkelig. Å anlegge en snekkerfabrikk kloss inn til boligstrøket var å sikre arbeidsplasser i nærmiljøet. Øverst til venstre i bildet ligger boligfeltet i Svaneveien. Her går det frem at veien fører frem til Glomma. Noenlunde samtidig med utbyggingen av boligfeltet reiste ESSO et tankanlegg på gamle Evje teglverks grunn. Tankbilene kjørte over jernbanelinjen på Evje, gjennom boligstrøket og ned til tankanlegget. Datidens politikere hadde opplevd ”de harde tredveåra”. For dem var det en oppgave å sikre inntekter til kommunen, og skaffe befolkningen gode boliger og sikre inntekter. Miljø og sikkerhet var ukjente begreper på denne tiden. Da Evjebekkveien ble anlagt i de senere år, ble boligområdet igjen rolig og hyggelig.
Mange av min generasjon har nok opplevd tyttebærturer eller søndagsskoletur på lastelemmen. Det tok tid før rutebilene tok over denne type transport. Her er en familie fra Hauge representert av fire generasjoner på søndagsutflukt. Alle har søndagsantrekk; dress, slips og hatt, så dette var en høytidelig anledning. Kilde: Rolvsøy bygdebok
Verken lang vei eller trafikk skremte foreldre eller barn fra å delta i svømmeundervisning på Kongsten på 1930-tallet. Småbarn syklet alene fra Rolvsøy, tok fergen til Gamlebyen og kom trygt til Kongstenbassenget. På ettermiddagen fortsatte svømmetreningen i en kulp i Evjebekken. Foto: Dagmar Holmen
I 1915 var det kun kjerreveier fra Rolvsøyveien ned til Evje og Hauge. Det forhindret ikke at man skaffet seg sykkel. Familien Hjelm bodde i Haugeberget hvor det bare fantes gangstier å komme frem på. Med et visst pågangsmot kom man seg alltids opp til Rolvsøyveien. Det er tydelig at sykkelen var et statussymbol. Fotograf ukjent
Råområdet er rikt på helleristninger, men de er under nedbryting og til dels ikke tilgjengelige. Ristningen på bildet befinner seg nær inntil Råkollveien der den i syd møter Rolvsøyveien (fv 109). Foto: Odd Ketil Johnsen.
Vannveien var den viktigste ferdselsåren for våre tidligste bosettere. Fremkommelighet og transport over lengre strekninger var enklere til vanns enn til lands i det naturlige, jomfruelige landskap. Vassdrag, hav og sjøer skulle gjennom århundrer holde rangen som de viktigste trafikkårer. Bronsealderfolket på Rolvsøy har etterlatt seg et rikt album risset inn i granitten. Bildene forteller at de som bodde her for mer enn 3000 år siden var et sjøfarende folk. Bildet er hentet fra området der Ravneveien og Evjestien møtes. Feltet er svært rikt, men er under sterk nedbryting. Foto: Birgit Holmen.
Behovet for å komme seg frem gjennom landskapet har alltid vært tilstede; til vanns eller til lands. Opp gjennom tidene utviklet det seg et system av gangstier og veier tilpasset hestetrafikk. Veiene gikk gjennom gårdstunene, der folk bodde. Veifarene ble nøye tilpasset terrenget. Dyrkbar jord skulle vernes, underlaget måtte ikke være for bløtt, og det skulle være enkelt å passere bekkefar og elver. Husdyra ble våre første veiingeniører. Kartet fra 1770-årene viser at hovedveien langs Glomma gikk gjennom gårdstunene fra Nøkleby til Rolvsøysund. Der gikk det ferge over sundet. Over Råbekken (Evjebekken) lå det langt opp i min tid en diger stenklopp som bro. Fra Gamle Glemmen kirke førte en vei mot Rå. Der måtte bekken passeres. Jeg skulle gjerne visst hvordan broa så ut. Videre gikk veien over kollen i retning Rekustad. Nåværende Riksvei 109 ble først på 1900-tallet anlagt inntil kollen på østsiden. Kartet viser også de gamle veifarene gjennom marka. Vi ser Kirkestien fra Glemmen og Hatteveien. Historikeren Sven G Eliassen forteller at kartleggingen av områdene langs svenskegrensen startet i 1773. (s.40) Foto: Statens kartverk.
Frem til 1970-tallet, da handelsområdet i Dikeveien vokste frem, var det en sammenhengende flat slette som strakk seg fra Rågata i sør til Valle/Nes i nord. Her tok nordavinden kraftig. I min ungdom ble det satt opp gjerder om vinteren langs bygdeveiene mot Hauge og Evje. De skulle hindre at veiene blåste igjen av sne. Sneryddingen var et sørgelig kapittel. Om Juel Johansen brukte plogen privat eller til arbeid for kommunene er ukjent. Fotograf ukjent.