For småbrukere og bønder på Rolvsøy har inntekt av torvhandel og direktesalg vært en viktig del av næringsgrunnlaget. Mens landhandlerne hadde kundene i naboskapet, måtte jordbrukerne flytte utsalget fra gården til kundene.
En amerikansk slektshistorie fra etterkommere av Martin Paulsen Gretland og Anette Geomine (1851-1924) bekrefter gammel torvtradisjon. Det fortelles at Martin kjørte til torvet i Fredrikstad med hest og vogn for å selge melk, fløte og poteter. Dette var i 1884.
På Rå østre (gnr. 738, bnr. 1, 17 og 18) på søndre Rolvsøy var det slaktertradisjon. Kjøtt og flesk ble omsatt på Fredrikstad torv. Gunnar Nielsen Raae (1898), som var fra Rå, overtok Drudeng (gnr 705, bnr 1) i 1937. Han slaktet dyr på gården. Sønnen Eugen (1927) var med faren til byen hvor slaktet ble veiet på kjøttvekta, partert og solgt, enten til forretninger eller direkte fra salgsboden. Moren Jenny sto på torvet med gårdsprodukter i mange år.
Leif Nilsen Raae (1935) minnes lørdagsturer med faren Gunnar. Med hest og fullastet vogn gikk turen fra Drudeng til Lisleby. Der ble varene frembudt på dørene. Da Eugen og hustruen Karen Marie overtok etter foreldrene fortsatte de med torvsalg en tid fremover. De satset ellers på egg.
Ole Nylende (1909 -1991) beskrev i 1989 hvilket strev det var med torvturene. Vognene ble pakket på natten. ”Vi kjørte når ho var fire, og var kanskje hime igjen klokka seks om kvel’n”.
Torvet åpnet ikke før klokken seks, så i Storgaten kunne det stå opptil 150 hester i kø, i vente på en god torvplass. Noen kjørte hjemmefra om kvelden og overnattet i vognene for å få den beste plassering.
Senere tildelte politiet plassene etter loddtrekning. Salget foregikk fra et bord eller fra vognene. Hestene sto i staller ved den gamle politistasjonen ved Torvet eller i Damstredet. Om morgenen kjøpte bøndene kaffe og spiste frokost. En kafé serverte treretters middag. Gjestene kunne spise så mye de ville for 90 øre, fortalte Ole.
Foreldrene til Arnt Bråten (1906), Martin (1884) og Hilda Bråten, tok også melken til byen. De leverte til kjøpmann Haube i Glemmengaten. Når Haube ikke kunne ta imot alt, måtte de kjøre til en kjøpmann på Lahellemoen og levere der. En kafé i Farmannsgaten var også kunde. ”Det var e farlig stri”, sa Arnt i 1989. Han hadde selv vært med på turene. (Bråten gnr. 704, bnr. 1).
Ole og Berthe Hissingby bodde på Gretlanddalen (Dæl’n) (gnr.706. bnr. 3). De hadde 4-5 kuer, hest og høns. Hissingby var av dem som ville sikre seg en god torvplass, så han bega seg av sted allerede fredag kveld, fortalte Ole Nylende.
Det var stas for barnebarna å være med på torvturene i senere år. Solveig Grøtvedt (1937) syntes det var et høydepunkt å gå på kafé med bestefar og få bløtkake og brus. Berthe var født Olsen Borredalen i 1882. Hun var forut for sin tid.
Foruten jordbruksprodukter, egg, frukt og bær kunne hun tilby både kantareller og karvekål. I søndre del av bygda var karvekål en kjent grønnsak, men soppen var farlig og fikk stå i fred. Heller ikke hos familien Hissingby sto kantareller på menyen. Restaurant Bjørnen var kantarellkunde, minnes Solveig.
Det er nærliggende å tro at Berthe hadde fått sin soppkunnskap av turgåere under sin oppvekst i Borredalen.
Edvard og Jacobine Eriksen bodde på Gretlandengen (gnr. 710, bnr. 3 og 4). Edvard var stenhugger og småbruker. Bruket hadde to griser. Den ene gikk til husholdningen, den andre til torvet.
Familien kjørte med hest og vogn over Veum, 11-12 km. Ellers kunne de tilby poteter, egg og hønseslakt.
Fjærkre ble fraktet levende og avlivet under påsyn av kunden. Slik var kjøperen garantert fersk vare. Barna plukket bær som ble omsatt til 10 øre literen.
De ble tidlig betrodd store oppgaver. Da eldstegutten var 14-15 år og broren Otto 10, skulle det slaktes en ku. Ingen slaktebil var tilgjengelig, så guttene ble sendt til slakteren i Fredrikstad med kua i band.
Otto (1904) og Astrid Eriksen fortsatte i de gamles spor da de overtok eiendommen i 1947. Naboen Arne Ramsjø anskaffet en gammel lastebil. Med den dro de to familiene sammen til Fredrikstad hver lørdag og solgte egg og jordbruksvarer fra egne gårdsbruk.
Senere kom svigerdatteren Margit Eriksen (1933) inn i bildet. I 1965 kjøpte de egen varebil som Margit kjørte. Seks om morgenen var de klar for avreise. Halv åtte var de første kundene på plass.
Arbeidet var ofte svært hektisk, men varene gikk unna, så ved 13-tiden kunne de være hjemme igjen.
Høsten 1972, etter 23 år, avsluttet familien Eriksen virksomheten på torvet.
Arthur Næss (1917-2002) sto lenge imot den nye tid, og skal etter sigende være den siste på Fredrikstad torv med hest. Det var i 1961. Arthur overtok gården Næss (gnr.701 m.fl., bnr. 8 m. fl.) etter sine foreldre, Klara og Anton Johansen Næss, i 1942 da faren døde. Han leide tilleggsjord og produserte poteter og alle slags grønnsaker. Den første tiden kjørte han rundt med hest og kjerre og leverte poteter; endog til kunder på Lisleby.
Så ble det torvhandel. Foruten jordbruksprodukter tilbød han egg og hønseslakt. Han kunne drive frem opptil 10 griser i året. Arthur slaktet selv og solgte flesket fra gården. Den siste tiden besto vareutvalget mest av poteter og innkjøpte grønnsaker.
Rundt 1990 var det slutt på torvhandelen.
Flere drev med omsetning i mindre skala. De tilbød grønnsaker, bær, frukt og egg. Småpartier kunne medbringes på bussen. Godtfred Gundrosen Næss (Næss, gnr. 702, bnr. 15) og Karl Edvardsen Næss hadde spesiallagde trekasser for eggtransport på bussen. Flere småhandlere kunne vært nevnt.
Borghild Bråthen (1904) fortalte i 1985 at hun hadde stått mye på torvet. Hun tok bussen til Fredrikstad med bær, eller hun syklet til Greåker. ”Det var koselig å stå på torvet; bare en fikk solgt noe”, sa Borghild. Moren hennes rodde fra Rostadneset til Fredrikstad for å selge plommer. Ble det ikke noe salg gikk plommene overbord.
Martin Arvesen fra Haugen (gnr 721 og 719, bnr 1 og2) skaffet seg biinntekter ved å fange trost i doner. Han fikk 10 øre stykket på Sarpsborg torv. Familietradisjonen forteller at da han fikk vite at prisen lå ett øre høyere i Fredrikstad, forlot han Sarpsborg og la trøstig i vei med fugleknippet mot Fredrikstad. Å øke fortjenesten med 10% var ikke å forakte, så noen ekstra skritt kunne han saktens by på.
Gunnar (1922) og Sven Henriksen (1924) var oppvokst ved Samhold. Faren Harald Henriksen var stenhogger. Brødrene leide et bruk på Opstad og dyrket grønnsaker som de solgte på torvet. I 1955 kjøpte de Ringstadhavna (gnr 711, bnr. 5) på Rolvsøy og fortsatte i samme spor der. Det fortelles at våningshuset var svært gammelt. De sådde frø inne og drev frem egne planter.
Guttene var driftige og bygde grønnsakskjeller med arbeidsrom i 1960. Før de kjøpte traktor brukte de naturgjødsel. De kjørte svinegjødsel fra Greåker, og hesten bidro med sitt. Brødrene Henriksen var kjent for å være usedvanlig arbeidsomme. ”De arbeidet døgnet rundt”.
Sven var i arbeid på gården, mens Gunnar kjørte produktene til torvs med den lille lastebilen, Opel Blitz. Kari Harlem var med til Ford-forhandleren i Fredrikstad en gang da Gunnar skulle kjøpe bil. Det skulle ikke være noen bruktbil, men bil av siste modell. Bilen ble betalt kontant med seddelbunter fra en grå papirpose.
Vareutvalget var omfattende. Det besto av poteter, kål, blomkål, gulrøtter, persille og purre. Tirsdag og fredag var Gunnar på plass på Greåker torv. Onsdag og lørdag sto Sarpsborg for tur.
Ragnhild Rostad var en av flere kvinner som hjalp til på gården og som også var med på torvet. Det kunne bli lange dager. Salget startet tidlig, og handelen foregikk til ut på ettermiddagen. Gunnar fortsatte salget langs veien hjem, og det hendte at de først var hjemme ved ½ 7-tiden. På 1970-tallet nedla brødrene virksomheten.
Før Henriksen-brødrene kjøpte Havna var Harald og Josefine Ringstad eiere. Osvald Jensen (1921) husker Josefine i skinnjakke, i fin stil på en trehjuls varesykkel, på vei til Fredrikstad med frukt og grønnsaker. Foran på sykkelen var det festet en stor kurv for varene.
Knut Ringstad forteller at Harald under krigen tok frem den bortgjemte hagla og skjøt en tiur. Med hesten forspent en tohjuls vogn dro Josefine til Fredrikstad med den populære varen. Foruten egne produkter markedsførte hun moreller for naboen, Anna Ringstad på Ringstad lille.
I ”Det norske næringsliv” fra 1951 er det registrert fem gartnerier på Rolvsøy: Daniel Huneide, Johan Molvik, Johan Næss, Omberg gartneri og Saksegård gartneri. Alle ligger på søndre Rolvsøy. Det siste er ikke identifisert. Bare Molvig og Omberg drev torvhandel i den senere tid.
Daniel Kristian Huneide (1891-1974) fra Nordfjord kom til Rolvsøy som herredsgartner i 1916. I 1922 kjøpte han eiendommen ”Heigård” (gnr. 727, bnr.7). På gården, som hadde både ku og hest, drev han planteskole og omsatte trær, busker, planter, blomster, grønnsaker, frukt og bær. Noen år som unggutt arbeidet Vigleik Løvdal på Heigård.
Foruten gårdsgutten var det 2-3 andre hjelpere om sommeren. Vigleik forteller om stor aktivitet; om luking, poding, pakking og forsendelse av trær og planter. Gårdsgutten ledet hesten forsiktig mellom planteradene og hyppet mellom de små frukttreskuddene. Før krigen ble det en del torvhandel i Sarpsborg. Huneide hørte til generasjonen som tok seg frem på sykkel. Eplekasser ble fraktet på trillebør til Greåker stasjon.
Reglementet for herredsgarner stillingen ble offentliggjort over to spalter i Fredriksstad Blad. Der heter det at ”Hans Opgave paa enhver Maate blir at arbeide for Havebrukets Fremme inden Distriktet”. For tjenesten måtte kundene i sesongen betale kr 1,50 pr dag, og utenfor kr 1.00. Men ubemidlede, som småbrukere, husmenn, arbeidere og skolehaver, skulle få gratishjelp inntil 60 dager i året.
I arbeiderstrøkene hadde han plikt til å bistå etter kl 6 ettermiddag, etter at arbeideren var kommet hjem. Hans plikter var så omfattende at det er vanskelig å forstå at det ble tid for privat virksomhet. På denne tid forsøkte offentlige myndigheter å hjelpe bygdefolket med økonomien ved å gi dem kunnskap om dyrking av mat i egen have. Egne minner fra skolehaven på Hauge og haven på Evje bevitner at herredsgartneren spilte en aktiv rolle når det gjaldt å oppmuntre til ”matauk”.
Husmoren syltet bær og frukt, og i kjelleren sto lange rader med Norgesglass fylt med hermetiske pærer og plommer. Den fineste frukten ble forsiktig pakket i silkepapir og oppbevart til julefeiringen. Mang en haveeier anskaffet en femliter og frembød frukten på torvet. Fortjenesten kom godt med i trange tider.
Fra 1932 forpaktet Johan Molvig (1907-1979) jord på Liane og begynte med grønnsaksdyrking. Etter en kort periode på Veum i 1935/36, kjøpte han og hustruen Betzy Rådalen av Laurits Christensen i 1937. Eiendommen lå på historisk grunn.
Det er på denne tomten vi fortsatt finner rester etter ”Trestenene” og hvor Rådalsglasset ble funnet. Eiendommen på 18 mål besto av et par tomter og en del dyrket mark, og den strakk seg vestover mot nåværende Rådalsholtet.
Familien satset på frukt, bær og grønnsaksdyrking, og omsatte varene på Fredrikstad torv. Virksomheten var så omfattende at foruten ekteparet beskjeftiget driften gårdsgutt og hushjelp. Som ung pike hjalp datteren Eva hjalp til med torvsalget.
Senere bisto også datteren Ruth. Under krigen flyktet familiefaren til Sverige. Betzy tok sertifikat i 1938. Det kom til nytte når hun på egenhånd fartet rundt med bil for å gjøre oppkjøp eller å selge.
En rekke år drev familien frukt- og grønnsaksforretning i Fredrikstad sammen med Rolf Kilevold, ”Kilevold og Molvig A/S”. Av helsemessige grunner trakk Molvig seg ut. Han startet på nytt med hønseri og 2000 høns, og fortsatte med torvsalg. I 1974 var det slutt på salg av grønnsaker, men eggomsetningen fortsatte en tid fremover.
Rundt 1957 åpnet Else og Einar Karlsen nytt drivhus i Krepsens vei ved Haugetun. Else hadde gartnererfaring, men Einar var yrkesaktiv utenfor gartneriet. En onkel Hedvin var fullbeskjeftiget og sto også på torvet. De dyrket tomater og blomster. Otto Amundsens forretning er omtalt i kapitlet om handel. Hans datter Lillian var en tid aktiv på torvet.
Johan Næss i Nesveien 8 drev en liten gård sammen med sine døtre Signe og Anne. Salg av planter og grønnsaker var en viktig del av inntektsgrunnlaget.
Hver lørdag spente Johan hesten for vogna og markedsførte produktene på Sarpsborg torv. En av døtrene bisto med salget. Dette var på 30-tallet, fortalte nevøen Nils.
Plantesalget gikk unna på gården når folk skulle stelle gravene, eller når kjøkkenhaven ventet på kål -, selleri- og purreplanter. Signe og Anne var kjent for å gi ”godt mål”.
Anders Gustav Johansen (1885-1966) kjøpte gården på Evje (gnr.736, bnr. 2) i 1926. Det var trange tider. Gårdshandel med hest og vogn skaffet familien noen biinntekter. Turene gikk helt til Greåker. Vareutvalget var poteter, kål, purre, kålrot, gulrøtter og frilandstomater.
For barna i det gamle naturalsamfunnet var lommepenger et ukjent begrep.
Barna hadde en viktig plass i produksjonssystemet, og deres innsats bidro direkte til familiens økonomi. Men det kunne hende at gårdens barn kunne skaffe seg noen øre til privat bruk ved å selge selvplukkede bær på torvet.
I arbeidermiljøene var barnearbeid på saga og teglverket vanlig. Inntekten disponerte barnet delvis selv. Flere guttunger kunne med stolthet fortelle at de hadde tjent til konfirmasjonsutstyret sitt selv.
Torvhandel ga også muligheter. Karvekålplukking kunne være en innbringende beskjeftigelse. Karvekålen ble utmålt på tallerken og ble markedsført på torvet eller direkte til hoteller