Hesten spilte en viktig rolle som transportmiddel til midt på 1900-tallet. Det var flere skysskarer på Rolvsøy, deriblant søndagsskolelærer Thorvald Berg.
Han bodde i den nedlagte skysstasjonen på Rekustad. Berg var av dem som skysset presten til gudstjeneste på Nylende. Brødrene Hans og Ludvig Huser brukte hest og vogn der de kjørte ved fra Hauge-bruket. De kom enkelt frem til skjuldøra i de trange boområdene rundt bruket. Tidlig på førtitallet måtte de slutte. Krigen satte ikke bare en stopp for bensintilførselen, men også for hestefôret. Tyskerne brukte mange hester for sin aktivitet, og hestene krevde mat. Det fortelles at tyskerhestene slet hardt, der de i vårbløta i 1942 plasserte luftskytset på løkkene vest for jernbanen ved Hauge skole. Hestetransporten ved bruket ble gjenopptatt etter krigen og pågikk nesten til det brant i 1954.
Tyve-trettiårene markerte et skille når det gjaldt veitransport. Hesten var enerådende i jordbruket, men den fraktet også varer. Fortsatt reiste bøndene på besøk eller til kirke i trille eller slede. Men bilen var på fremmarsj og flere rolvsøyungdommer så fremtidsmuligheter i det nye transportmidlet. Her skal noen av de som minnes omtales.
Johan Ringstad (1903) fra Lille Ringstad (gnr 112, bnr 1) anskaffet en amerikansk Reo Speedwagon og begynte med transport. Under krigen utgjorde tømmer- og vedkjøring en vesentlig del av oppdragene. Etter krigen kjørte han fast for Rolvsøy kommune, inntil han gikk over i annen virksomhet omkring 1950.
Karl Huset satset også på transport. Han utkonkurrerte hestene da han overtok melkekjøringen til Greåker meieri. Skoleguttene haiket gjerne med melkebilen til skolen, husker Ragnar Jørgensen (1945). De fulgte med på runden og hjalp gjerne til med melkespanna på melkerampen.
Thorstein Lundestad (1911-1989) startet sitt yrkesaktive liv som gårdsgutt hos Guttorm Omberg. Han klarte å skaffe startkapital og investerte i egen lastebil sist på 1930-tallet. Etter et Sverige- opphold under krigen, kom virksomheten i gang igjen i 1945. Han kjørte blant annet koks og kull til privatkunder. Om kvelden var hele mannen dekket av svart støv. Hans kone Karin hadde en stri tørn med klevasken i tiden uten innlagt vann.
Etter hvert gikk koks og kull ut av bruk, og ekteparet kunne glede seg over mer sjåførvennlige varer. Hans samarbeidet lenge med Transportsentralen i Fredrikstad. Thorstein forble i yrket til pensjonsalderen.
Lastebilen var ikke bare en tilgang som levebrød. Den kunne også berike privatlivet. Thorstein stilte opp til kirke- og bytur 17. mai. Karin sørget for nyutsprunget løv og flagg. Passasjerene sto trygt bak lastelemmene. Sittebenker var på plass når det var søndagsskole- eller tyttebærtur som sto på programmet.
Hans Ryen fra Kirkeveien var gårdsgutt på Nes rundt 1920. Han klarte å skaffe kapital til innkjøp av lastebil. Han påtok seg mange slags kjøreoppdrag. Han kjørte sand fra Kalnes til bygg i Karivold. Da veien til Hatten ble satt i stand tok han opp konkurransen med hestene og fraktet sten til Hannestad brygge.
Transport av skrotsten fra stenbruddet ble også en viktig oppgave. Når Sigurd Nilsen Raae skulle til Momarken eller Bjerke travbane fikk hestene skyss med bilen til Hans. Tømmertransport forekom også. Ofte var det behov for en hjelpemann. Hans Ryen døde og enken Bertha leide bort bilen, men først på 1940-tallet var det slutt. Hans Ryen var ikke den eneste på markedet.