Håndverk og industri på Rolvsøy
I første halvdel av 1900-tallet fant rolvsingen arbeid i nærmiljøet. Utenbygds folk hadde tidligere investert i tegl- og sagbruksindustri ved Glomma. Der lå alt vel til rette, både når det gjaldt råstoff og kommunikasjoner.
Bygdas egne folk var kreative, og etter hvert satset de i det små. Det som begynte som et bierverv kunne ende som levebrød for en eller flere familier. Lokaliseringen ble oftest bestemt ut fra bostedet. Langt opp på 1950-tallet levde forestillingen om at arbeidsplassen skulle ligge i gangavstand fra hjemmet.
Bilens tidsalder hadde ikke nådd bygda. Langsomt forvandlet bondebygda seg til et ustrukturert område, bestående av arbeidsplasser og boliger, side om side. Det er denne tiden vi skal gå nærmere inn i.
De større bedriftene, sagbrukene og teglverkene, var stort sett ute av bildet på 1950-tallet. Disse virksomhetene er beskrevet i bygdeboken, ”Rolvsøy 1500-1994”. Oversikten videre skal, med et par unntak, begrenses til å omfatte foretak som var igangsatt før 1945 og som var i fortsatt drift på denne tid.
I boken Det norske næringsliv fra 1951 er noen av småvirksomhetene i Rolvsøy omtalt. Det er også de eldre og større bedriftene Aktieselskapet Hauge Bruk og Hauge Pram- og Lekterbyggeri. En del av omtalene vil bli referert direkte (”…..”), sammen med ytterligere informasjon.
Opplysninger om andre foretak som ikke er nevnt i boken, skriver seg fra egne minner og muntlige kilder.
Saxegård Sag
Anton Nilsen Saxegård (1888-1952) ble verksmester på Hauge bruk. Det er verkstedet hans som er under restaurering ved Glommastien på Hauge. Han begynte yrkeskarrieren som remspleiser på bruket. Etter arbeidstid skar han for bøndene på en liten sag på familieeiendommen i Rådalen.
Fotograf G. L. Sollem. Eier: Marit Kristine Johansen de Campos
Hustruen Antonie var lite imponert over avkastningen av mannens hobby. Hun uttrykte sin misnøye og sa at hun kunne tjene like mye på å selge skolisser.
”Gjør det, Tonny”, svarte Anton, ”det blir dobbel fortjeneste”. Om avkastningen var liten i begynnelsen, så skulle den lille bondesaga med tiden gi levebrød for mange. I 1951 var firmaet registrert under navnet Saxegaard Cirkelsag. Etter grunnleggerens død i 1952 ble bedriften utviklet videre av sønnene Egil og Roald.
I tidens fylde gikk deres sønner Vidar og Ketil inn i virksomheten. Fra en enkel begynnelse som bondesag utviklet bedriften seg til å bli en betydelig produksjons- og salgsenhet. På det meste hadde firmaet mer enn 30 ansatte.
Etter krigen vokste etterspørselen etter materialer sterkt. Utover sag- og høvleriprodukter ble takstoler en stor artikkel. ”Tusenvis i året”, ifølge Roald. Bedriften reiste eget bygg for treullfremstilling. Produksjonen varte en tiårsperiode. Store mengder treull ble skipet ut fra Øra til England. Treulla ble brukt til å pakke inn våpen, glass og stentøy. Produktet ble etter hvert utkonkurrert av ekspandert plast. Noen få år tilvirket bedriften laftehytter for salg. De ble fremstilt ved Ringstadsaga, som Saxegård hadde kjøpt.
Ved saga var det virksomhet til alle tider. Der kunne folk ”stikke innom” for en prat under spisepausen, eller ta noen tak ved høvelen. Å få høvlet en spesiell profil var intet problem.
1980-tallet innvarslet nye tider. I 1982 sto det første butikklokalet ferdig. Vareutvalget ble utvidet til å omfatte maling, verktøy og andre varer innen byggevirksomhet. Tidligere hadde det vært litt småsalg fra lageret.
Tidlig på 1980-tallet innledet bedriften markedssamarbeid med byggkjeden Bygg og Hobby, og i 1994 inngikk bedriften innkjøps- og markedsavtale med MAXBO. Begge kjedene hørte til Løvenskiold-Wækerø. På denne tiden var høvleriet i fortsatt drift.
Så i 2005 ble driftsselskapet med sag og høvleri solgt til Herfølgruppen. Senere har Saxegård Sag byttet navn til Carlsen Fritzøe Fredrikstad Saxegård
Allerede rundt 1990 etablerte familien eiendomsselskapet Saxegård Eiendom. Selskapet er grunneier for området. Om vi antar at Anton Saxegård var i sving med sin første sag som 20-åring i 1918, har familieselskapet en historie på mer enn 100 år.
(Klikk på bildene for å gjøre de større)
Omberg trevare- og kassefabrikk
I 1919 begynte Ole Omberg (1890-1970) med fremstilling av treartikler på bruket Saksegård (gnr 734, bnr 1).
Hovedproduktet var kasser, men han høvlet også listverk og paneler. Kassene kunne leveres med trykk i to farver. Sunlightsåpe fra Lilleborg ble distribuert i kasser fra Omberg. Borgar Margarinfabrikk og Yven papirfabrikk var også kunde.
Femkilos tomatkasser for det norske marked var likevel viktigst. En stor del av kassene ble benyttet for egne produkter fra gartneriet som kom til etter hvert. Bedriften leverte alle forskalingslemmene for Vinmonopolet i Oslo. I 1938 ble høvelmaskinen solgt, og gartneriet og gården sto for familiens underhold.
Juel Johansens Bilruter
30. januar 1920 kom fem kamerater sammen til møte på Saksegård. Hensikten var å stifte et selskap som hadde til formål å starte rutebiltrafikk mellom Rolvsøy og Fredrikstad.
”Der blir snarest mulig at indgaa til Rolvsøy Herredsstyre med ansøgning om tilladelse til at oprette ruten. Dernæst at henvende sig til Politimesteren for at faa tilladelse til at oprette holdeplads paa ”Det glade Hjørne”. De hadde ingen bil, men ønsket å få formalitetene i orden før innkjøp av kjøretøy.
”Der søkes fortrinsvis kjøpt en Fordbil uten kaloscheri, altsaa kun understell med motor, hvorpaa bygges et hus nogenlunde i likhet med Rutebilen mellom Sarpsborg og Greaaker.
Ansvar for bygging av ”huset” ble overlatt til Juel og Ole, og det var også disse to som dro til Oslo for å hente et bilchassis med motor som stammet fra det rumenske hoff. Oppfinnsomheten var stor, og sittende på en gammel sofa kjørte de doningen hjemover. Det varte og rakk, men endelig ankom de Rolvsøy i god behold. Etter omfattende karosseriarbeid var alt klart for busstrafikk i hjembygda.
I begynnelsen var det flere interessenter i selskapet, men etter en tid ble Juel Johansen eneeier. Nevnes må Gunne Hansen, Ole Ombergs bror. Han var med fra byggingen av den første bussen, til han ble pensjonert som bussjåfør. Den første ruten dekket strekningen Soli – Rolvsøysund – Fredrikstad. Senere omfattet konsesjonen strekningen Fredrikstad – Greåker.
I 2010 har selskapet en lokal rolvsøyrute med utgangspunkt i Fredrikstad. I 2010 omfatter driften rutekjøring så vel som en omfattende turbilkjøring. Bilparken teller 10 busser. Selskapet har seks ansatte. Eiere er andre og tredje generasjon i familien, Kai Johansen og søsknene Elin, Tore og Vidar Johansen.
I 2013 opphørte rutetilbudet. Virksomheten omfatter nå utelukkende turbilkjøring. Se flere bilder på hjemmesiden til Juel Johansen.
(Klikk på bildene for å gjøre de større)
Malermestre
Thorvald Fredrik Hansen var født i Danmark i 1877. ”Far hadde som ung malersvenn dratt til Norge for å oppleve svennetiden på den måte som var alminnelig på den tiden”, fortalte datteren Oda. ”Når de var ferdigutdannet dro de til utlandet og ernærte seg på den måten at de arbeidet seg frem. For da var det en malerjobb både her og der”.
Han fortalte familien at sjøreisen kostet seks kroner. Det er sannsynlig at han tok seg over til Sverige og arbeidet seg oppover. På Rolvsøy innlosjerte han seg hos Hedda og Zakarias Eliassen på Haugeli.
I juli 1907 giftet han seg i Danmark med Helga Marie Cold (1882). Barna Arne og Margit ble født i Danmark.
I februar 1912 ankom den lille familien Rolvsøy. De fikk husrom hos Nils Olsen Saxegaard (Klyver’n). Familiefaren fikk arbeid som maler ved Greaker Cellulosefabrik.
Der arbeidet han sammen med sin gode venn, Hans Zakariassen, sønnen til Hedda og Zakarias på Haugeli. Etter en tid måtte han begynne for seg selv, for han tålte ikke syren. Han hadde hatt godt, fast arbeid, og så måtte han klare seg med tilfeldige oppdrag. På denne tiden var dette ikke enkelt. I 1920 hadde ekteparet syv barn, Arne, Margit(1910), Oda (1912), Henrik, Sven, Johannes (1918) og Else (1920).
Etter hvert som guttene vokste til fikk de opplæring i farens firma, og malerfirmaet Cold Hansen skulle få en solid posisjon i bygda. Faren døde i 1952, 75 år gammel. I ”Norge Næringsliv” fra 1951 er Johannes registrert som eier. Brødrene Arne og Johannes drev firmaet frem til 1962 da Johannes begynte som malerlærer ved yrkesskolen i Kristiansand. Dette var 50 år etter at faren etablerte seg i Norge.
Thorvald Hansen var en dyktig fagmann av den gamle skole som behersket de tradisjonelle teknikker. Kunnskapen ble ført videre til guttene. Firmaet ble benyttet når kirken skulle males, og når bøndene skulle pusse opp bestestua. ”Spente tak ” og ”ådring” av slitte møbler var intet problem. Gudrun (Omberg) Stene husker hvorledes hestetrilla fremsto i all sin prakt etter at den var blitt sortlakkert og dekorert med gullister av malermester Hansen.
I Danmark hadde Hansen gått to år på folkehøyskole. Han var faglig aktiv på greåkerfabrikken, og engasjerte seg politisk i Rolvsøy. Rolvsøy Sangforening nøt godt av hans sangglede. Familien var samfunnsengasjert. Sønnen Johannes utmerket seg ved sin dyktighet som treskjærer. Han avholdt en rekke kurs og utførte flere arbeider, deriblant en dekorasjon til Rolvsøy rådhus’ herredsstyresal.
(Klikk på bildene for å gjøre de større)
Transport på Rolvsøy
Hesten spilte en viktig rolle som transportmiddel til midt på 1900-tallet. Det var flere skysskarer på Rolvsøy, deriblant søndagsskolelærer Thorvald Berg. Han bodde i den nedlagte skysstasjonen på Rekustad.
Berg var av dem som skysset presten til gudstjeneste på Nylende. Brødrene Hans og Ludvig Huser brukte hest og vogn der de kjørte ved fra Hauge-bruket. De kom enkelt frem til skjuldøra i de trange boområdene rundt bruket. Tidlig på førtitallet måtte de slutte. Krigen satte ikke bare en stopp for bensintilførselen, men også for hestefôret.
Tyskerne brukte mange hester for sin aktivitet, og hestene krevde mat. Det fortelles at tyskerhestene slet hardt, der de i vårbløta i 1942 plasserte luftskytset på løkkene vest for jernbanen ved Hauge skole. Hestetransporten ved bruket ble gjenopptatt etter krigen og pågikk nesten til det brant i 1954.
Tyve-trettiårene markerte et skille når det gjaldt veitransport. Hesten var enerådende i jordbruket, men den fraktet også varer. Fortsatt reiste bøndene på besøk eller til kirke i trille eller slede. Men bilen var på fremmarsj og flere rolvsøyungdommer så fremtidsmuligheter i det nye transportmidlet. Her skal noen av de som minnes omtales.
Hans Ryen fra Kirkeveien var gårdsgutt på Nes rundt 1920. Han klarte å skaffe kapital til innkjøp av lastebil. Han påtok seg mange slags kjøreoppdrag. Han kjørte sand fra Kalnes til bygg i Karivold. Da veien til Hatten ble satt i stand tok han opp konkurransen med hestene og fraktet sten til Hannestad brygge. Transport av skrotsten fra stenbruddet ble også en viktig oppgave. Når Sigurd Nilsen Raae skulle til Momarken eller Bjerke travbane fikk hestene skyss med bilen til Hans. Tømmertransport forekom også. Ofte var det behov for en hjelpemann. Hans Ryen døde og enken Bertha leide bort bilen, men først på 1940-tallet var det slutt. Hans Ryen var ikke den eneste på markedet.
Johan Ringstad (1903) fra Lille Ringstad (gnr 112, bnr 1) anskaffet en amerikansk Reo Speedwagon og begynte med transport. Under krigen utgjorde tømmer- og vedkjøring en vesentlig del av oppdragene. Etter krigen kjørte han fast for Rolvsøy kommune, inntil han gikk over i annen virksomhet omkring 1950.
Karl Huset satset også på transport. Han utkonkurrerte hestene da han overtok melkekjøringen til Greåker meieri. Skoleguttene haiket gjerne med melkebilen til skolen, husker Ragnar Jørgensen (1945). De fulgte med på runden og hjalp gjerne til med melkespanna på melkerampen.
Thorstein Lundestad (1911-1989) startet sitt yrkesaktive liv som gårdsgutt hos Guttorm Omberg. Han klarte å skaffe startkapital og investerte i egen lastebil sist på 1930-tallet. Etter et Sverige- opphold under krigen, kom virksomheten i gang igjen i 1945. Han kjørte blant annet koks og kull til privatkunder. Om kvelden var hele mannen dekket av svart støv. Hans kone Karin hadde en stri tørn med klevasken i tiden uten innlagt vann.
Etter hvert gikk koks og kull ut av bruk, og ekteparet kunne glede seg over mer sjåførvennlige varer. Hans samarbeidet lenge med Transportsentralen i Fredrikstad. Thorstein forble i yrket til pensjonsalderen.
Lastebilen var ikke bare en tilgang som levebrød. Den kunne også berike privatlivet. Thorstein stilte opp til kirke- og bytur 17. mai. Karin sørget for nyutsprunget løv og flagg. Passasjerene sto trygt bak lastelemmene. Sittebenker var på plass når det var søndagsskole- eller tyttebærtur som sto på programmet.
Hauge Færgested
Olav Mathisen opprettet fergestedet i 1929. Fergen fraktet gods og personer mellom Hauge og Torp. Den var spesielt nyttig for arbeidere ved Torp bruk. Virksomheten var i gang frem til 1970-tallet.
Fra 1940 og fremover fikk den driftsstøtte fra Torp. Rolvsøy kommune stilte også opp i de siste årene, forteller Rolvsøy bygdebok. Bjørvin Hansen var den siste fergefører.
Haugeli Hønseri
I 1930 kjøpte Hjalmar Martinsen småbruket Haugeli med 15 mål jord. Eiendommen lå der hvor Østfoldhallens søndre parkeringsplass befinner seg i dag.
”Det norske næringsliv” gir en levende beskrivelse av virksomheten: ”Hønseriet ble anlagt samme år med en bestand på 400 høns, og senere er det blitt utvidet. Hønsehusets grunnflate er på 200 m2 med en bestand på 500 høns årlig.
Eggene blir levert til Fredrikstad Samvirkelag. Hønseriet har 2 Østfold Motorrugere med en kapasitet på 3500 egg, og det blir i sesongen ruget kyllinger hvorav en del går til salg. Slaktekyllinger leveres til restauranter og forretninger i Fredrikstad. Småbruket har en ku, og der avles en del poteter til høns og svin. Til jordbruket leiet hjelp, men det øvrige arbeidet utføres av eieren og hustru”.
Laura Martinsen var en aktiv kvinne. Hun drev med birøkt og rakk også å engasjere seg politisk.
Rammebedrift på Omberg
Inga og Hjalmar Olsen eide Omberg mellom Gården hadde flere kuer, sauer, gris, høns og hest. I tillegg til gårdsdriften drev familien med innramming av bilder. I bryggerhuset var det verksted og lager.
Det kunne være oppdrag fra kunder, eller salg av innrammede malerier de hadde kjøpt. Faste leverandører av bilder var Asbjørn Oskarsen fra Torp, Leif Kristoffersen fra Sarpsborg (Hvaler) og Karl Moe fra Oslo. Nabogutten Reidar Wilhelmsen var både gårdsgutt og hjelpemann i rammeverkstedet. Olaf Eriksen vart fast ansatt i mange år. Olsen leverte bilder til forretninger i Sarpsborg, Fredrikstad og Halden.
Privatkunder kunne handle på krita og betale fem kroner i uka. Ellers dro far og sønn Johannes land og strand rundt og solgte bilder på dørene. Vestfold var et fast besøkssted. De fartet så langt som til Lillehammer.
Hjalmar hadde en trehjuls varesykkel som han brukte når bildene skulle fraktes til lokaltoget på Hauge. På 1950-tallet, da sønnen Johannes deltok i virksomheten, ble bildene kjørt ut med lastebil. Rundt 1960 valgt Johannes å bli salgsrepresentant for et annet firma, og rammebedriften ble nedlagt.
Broren Rolf bygde eget hus på familieeiendommen på 1950-tallet. Han innredet verksted i kjelleren og produserte bilder der noen år
Omberg Porteføljefabrikk
Firmaet ble startet i 1930 av Marius Pedersen, og i 1940 ble det overtatt av sønnen Haakon.”Det norske næringsliv” forteller om et stort vareutvalg:
”Virksomheten omfatter fabrikasjon av alt i portefølje, som damevesker, shoppingvesker, skuldervesker, konvoluttvesker, skolevesker, torgvesker, dokumentmapper, reisemapper, lommebøker, portemoneer, ryggsekker, sykkelposer, beltesekker og tobakkspunger. Bedriften beskjeftiger 5 arbeidere”.
Før starten var Marius agent for naboen, ”Ramme-Olsen”, og reiste rundt og tok opp bestillinger på bilder. Da skaptes idéen om å begynne med noe for seg selv. Han begynte å sy torvvesker av skinnrester fra skofabrikker. Produktutvalget økte etter hvert. Karl Foss var produktutvikler i mange år. Brødrene Haakon og Peder syklet rundt og leverte varer. De tilbød også kreditt, og måtte oppsøke kunden for å kreve inn penger. En skoleveske kunne leveres mot et avdrag på en krone uka. Damene på konfeksjonsfabrikken Okko på Greåker var gode kunder, minnes slektningen Jan Erik Holm. Hver fredag stod brødrene Pedersen utenfor bedriften og ventet på at kundene, også fra nabolaget, skulle komme og nedbetale gjelden. Det fortelles at trekassene for Mascot reiseradio ble trukket med kunststoff, ”skai”. Dette skjedde i verkstedet på Omberg. Da gikk produksjonen på slutten, antakelig rundt 1970.
Per Grøtvedt Blikkenslageri
Per Grøtvedt kom fra Hamar og startet blikkenslageri ved Rolvsøyveien i 1933. Det første verkstedet lå i en gammel låvebygning, nord for ”Danskebyen”.
I 1940 kjøpte familien bolig i Haugefjellet og Grøtvedt leide verksted i en uthusbygning etter byggmester Lorentzen. Det var på eiendommen hvor bedehuset Hauges Minde ble reist senere. I 1957 ble verkstedet flyttet til sønnen Magnes kjeller i H.N.Hauges vei. På 1980-tallet bygget familien nytt verksted på Valle industriområde. På slutten av 1990-tallet ble bygningen solgt og driften nedlagt.
Den første tiden var bedriften et enmannsforetak, men etter en tid ble Karsten Hansen tatt inn som læregutt. Han skulle med årene starte sin egen virksomhet fra boligen ved Rolvsøyveien. Som skikken var på denne tiden gikk sønnene inn i familiebedriften etter avsluttet folkeskole. Brødrene Per Olav og Magne tok teknisk fagskole og avla fagprøve. De drev videre sammen med faren under navnet Grøtvedt og sønner, blikkenslageri. Slik utviklet virksomheten seg til et familieforetak, hvor etter hvert en rekke av brødrene og barnebarna var engasjert.
På 1930-tallet var det trange tider, og vanskelig å få oppdrag. Alt ble produsert for hånd, uten hjelp av maskiner. Takrenner og deler ble klippet ut fra plater og loddet sammen. Under krigen var det rasjonering og bedriften måtte søke om tildeling av arbeidsmaterialer. Det gjaldt å få så stor kvote som mulig. I vareknapphetens tid var det populært å kunne tilby bøtter og baljer. Gamle blikkplater ble valset ut og ble til ettertraktede vedkurver. Hermetikkbokser av blikk kunne omvandles til spann.
Etter krigen ble det mange arbeidsoppdrag, både hos privatkunder og bedrifter som Greaker cellulose og Fredrikstad mekaniske verksted. I det nye verkstedet på Valle var det fire mann i arbeid.
Å drive egen bedrift var ikke en syv til fire-jobb, fortalte Magne. Det ble lange arbeidsdager for ham og broren Per Olav. Da Per Olav døde plutselig i 1989 gikk Magnes hustru Solveig aktivt inn i administrasjonen.
Båtbyggere
Hans Gustavsen arbeidet på haugebruket. På fritiden bygde han båter på tomten hjemme. Bord og stevner fikk han skåret på Saxegård sag, men han høvlet selv. Fra deltidsarbeid ble båtbygging heltidsbeskjeftigelse.
Etter krigen reiste han et båthus i haven. Snekkene var ettertraktet. Harry Huser kjøpte en 23 fots snekke etter krigen og betalte 2300 kroner. Motor kom i tillegg. På denne tiden var Harrys brutto årslønn anslagsvis 8000 kroner.
Sønnen Håkon arbeidet i båtbyggeriet sammen med faren, men fant at fortjenesten ble for liten. Virksomhetens dager var talte.
Også andre drev med båtbygging. Bjørvin Hansen fremstilte båter i uthuset i Strandveien. Han bygde også sin egen fergebåt. På Rekustad skal Anton Moum ha bygd lensebåter i et verksted i uthuset.
Georg O. Johansens Kassefabrikk
Georg Johansen startet kassefabrikken på Saksegård i 1927. ”Det norske næringsliv” gir denne informasjon:
”Virksomheten omfatter produksjon av treemballasje og kasser i alle størrelser. Leverer på bestillinger både til fiskegrossister, gartnere etc., samt direkte til forbrukere. Kapasiteten er mellom 75-100 000 kasser pr. år. Ved full drift beskjeftiges 3 personer. Leiehøvling av listverk mottas”.
Sønnesønnen Steinar forteller at stort sett drev Georg alene. Han kjørte produktene ut med varebil. Turene kunne gå til Strømstad, Halden og Sponviken. Sist på 1950-tallet ble fabrikken nedlagt. Georg var fra gården Grønlien og bror av rutebileier Juel Johansen. Det fortelles at også han var med under ”snekringen” av den første bussen.
Kosteproduksjon
Ole Evensen var en allsidig kar. Han utmerket seg som utøver i Rolvsøy idrettsforening innen både fotball, skøyter og ski. Ble han utfordret opptrådte han som entertainer med gitar og sang.
Hans praktiske evner utfoldet seg når han svinget meiselen i fjellet eller behandlet hammer og sag. I 1942 kjøpte familien bolig i Svaneveien 40 på Evje. Der begynte Ole med produksjon av piasavakoster. Ole fremstilte treemnene, og naboen Olga Zakariassen plugget ned ”busten” i hullene, godt hjulpet av Oles lille datter Astrid.
Etter en stund bygget han et verksted mot Svaneveien og startet tilvirkning av forskjellige typer koster.
Oles kamerat og nabo, Rolf Alfredsen, diktet sang om kosten ”Even”:
”Han Ola han tenker på fruene
Som trenger en kost inni stuene
Den er fin, ja den er fin. Den har han laga med sin maskin.
Bare spør etter ”Even” du,
Den er den beste i handel nu.
Fei i vei, fei i vei
”Even” er kosten som tar med seg”.
En tiårs tid senere sluttet Ole som egen foretaker og gikk over i annen virksomhet.
Bjørnstads mek. Verksted
I 1900 kjøpte smed Syver Bjørnstad en del av eiendommen Sundet, like inntil den første Rolvsøysund bro. I 1902 etablerte han seg som hjulmaker. Bedriften produserte enspnninger som ble brukt for å transportere sten fra Hatten til Hannestad brygge.
En firehjulsvogn kostet 45 kroner rundt 1920. Det kunne stå kunden hardt å betale for en dyr vogn i de trange tidene. På 1930-tallet var Syver, Jens Jensen og Amund Moum i virksomhet i smia.
Sønnen Johan overtok først på 1940-tallet. Fra å fremstille hestekjøretøyer ble driften gradvis lagt om til bilreparasjoner. Smia brant i 1956, men ble gjenreist. Virksomheten har vært levedyktig, og det har vært forskjellige aktiviteter i bygningen, fra smie og verksted til distribusjon av såpe. I 2007 ble eiendommen kjøpt av jernbaneverket fra Amund Bråten.
Skomakeri
Skoreparasjoner ble utført i nærmiljøet. På Hauge var skomaker Magnus Mathisen i Fossekallveien en kjent person. Skomaker Hansen hadde eget verksted på Sellebakk og var lærer i Borge, men han tok også imot arbeider på Hauge. Flere utførte skoreparasjoner som et biyrke.
Ole Martin Syversen (1878-1964) fra Våler var heltidsskomaker. Han innredet verksted i bryggerhuset på sin eiendom i Kirkeveien 45. Han var i mange år skomakerlærer i Rolvsøy og Tune og tok imot reparasjoner når han ikke underviste. Skomakerfaget var viktig i tiden før krigen. Vedlikehold av fottøy hørte til familiefarens ansvarsområde. Lest og skomakerverktøy var alminnelig utstyr i hjemmet.
Fra 1914 fikk småguttene i 5., 6. og 7. klasse undervisning i skomakeri en uke i året, skriver Lauritz Opstad i SA. De lærte å plugge og å sy med ”bekatråd”. Under dyktig ledelse reparerte de fottøy de hadde med hjemmefra. Skomakerskolen var populær som en avveksling i skolen. Ikke minst skyltes det Syversen med ”sitt lune alvor, sin overbærenhet og sin varme omsorg”. På grunn av mangel på lær fikk undervisningen en brå slutt da krigen kom.
Fra 1946 ble det nye tider. Guttene fikk heretter sløydundervisning.
Sønnesønnen Ole Syversen har donert verkstedet til Rolvsøy Lokalsamling. Det eies i dag av Fredrikstad Museum – Østfoldmuséene. Da gaven ble overrakt var verkstedet komplett, bortsett fra vannbutten hvor læret lå i bløt. Den hadde hatt sin plass til høyre for arbeidsplassen. Til venstre sto spyttebakken.
Ramstads kassefabrikk og sykkelverksted
Landhandelen som Oskar Ramstad (1893-1952) og kona Anna Louise drev er allerede omtalt. Hovedbeskjeftigelsen til Oskar var å være slepebåtskipper. Han førte slepebåten ”Per” på Visterflo.
I de senere år ble båten overført til Mingevannet, og Oskar ble ukependler fra hjemmet på Rolvsøy til en hytte i Tune. Han tok seg frem med robåt og egne ben. Fritiden utnyttet han flittig.
Han begynte å berge sekketømmer fra Visterflo, rigget til en sag på eiendommen og skar bord. Speider-Olsen ble engasjert som medhjelper, og han fikk i oppgave å produsere kasser. Speider-Olsen disponerte et rom i boligen, men han foretrakk å sove i verkstedet.
Osvald Jensen minnes turen i lastebilen til Asbjørn Martinsen på vei til et røkeri på Hassingen med kasser fra Ramstad. Produksjonen foregikk i en tiårsperiode på 1920/30-tallet.
Oskar var en hendig kar og drev sykkelverksted i uthuset. Han kjøpte deler fra Oslo og produserte egne sykler under handelsnavnet ”Jøssing”. Ellers foretok han reparasjoner. Verkstedet var stengt på dagen under arbeidet med tømmeret, men på kveldstid fikk kundene utført sine ærender.
Sønnen Alf var to år i Oslo og lærte sykkelreparasjon. Han bisto faren i arbeidet, og etter Oskars død i 1952 fulgte han i farens fotspor og fortsatte sykkelvirksomhet fra sin egen eiendom.
Byggmestere
I 1951 var det registrert fire byggmestere på Rolvsøy. I Hauge skolekrets bodde Rudolf Bådstangen og Harald og Johan Lorentzen. Brødrene Johan og Harald gikk i farens fotspor. Arven ble ført videre av sønnen Odd.
Fotograf ukjent. Eier Torbjørn Gundrosen.
Aksel Gundrosen (1898-1991) fulgte også familietradisjonene. Faren, Julius Gundrosen, bygde bolig med uthus, låve, stall og fjøs på småbruket Rostadli i 1908.
Sønnene Gundro og Kornelius ble også bygningsmenn, men Aksel skulle bli den mest aktive. Han drev sammen med sine brødre og hadde også andre ansatte. Aksel Gundrosen gjennomlevde en spennende yrkeskarriere.
Den begynte da han som syttenåring møtte opp ved Soli for å sette opp en driftsbygning på en gård. Bonden hadde selv lagt granittmuren, men materialene var fraværende. ”Nei, de står i skogen, så du får ta med deg øks og sag og felle de trærne du trenger”, var beskjeden. Bygget står der fortsatt, om enn noe vindskjevt. Fundamentet svikter.
Yrkeskarrieren fortsatte. Med håndverkstøy i en verktøykasse på bagasjebrettet tok han seg frem med sykkel. Lenge ble materialene transportert med hest og vogn til byggeplassen. Med den tekniske utvikling fulgte anskaffelse av både lastebil og moderne verktøy. Virksomheten omfattet hovedsakelig boliger, men også landbruksbygg.
Nyere bedrifter
Som nevnt innledningsvis har hensikten vært å presentere virksomheter som var igangsatt før 1945. Etter krigen var optimismen stor og mange lokale folk satset på nye aktiviteter. Bedrifter som kunne vært omtalt fra etterkrigstiden er Strandbakke Taksteinstøperi, Rolvsøy Treull & Platefabrikk A/S, Eivind Engseth, Hauge reparasjons- og sveiseverksted, Hydrapress (”Panna”), Østfold Potteri og Rolvsøy Metallindustri. Sistnevnte er den eneste i drift i dag.
Innenfor rammene for dette nettstedet er det heller ikke plass for bedriftene i Valle industriområde. Mange enkeltforetak innen transport og bygningsindustri er heller ikke tatt med.