(klikk på bildene for å se dem større og få bildetekster)

 
I Hauge skolekrets var det lenge god tradisjon at kvinnene sluttet i arbeidslivet når de giftet seg. Mødrene skulle være hjemme og ta seg av barna. Når mannen kom hjem skulle maten stå på bordet.
Mannen var stolt over å kunne forsørge kone og barn. Slike holdninger var lenge vanlige i bygda. Å overlate barneoppdragelsen til fremmede mennesker kunne til og med anses som ansvarsløst. Det var heller ikke mulig så lenge det ikke fantes barnehager.
 
Noe som gikk an var å overlate barnepass til større søsken eller nabobarn. Skjedde det en liten ulykke under lek var det bare å springe hjem og rope på mamma. Var hun tilfeldigvis i butikken eller i et annet ærend var nabokona en god erstatning. Noen var alltid tilstede. Dørene var åpne.
 
«Åpen gård» er i dag et begrep på en kultur i sterk tilbakegang. Langt ut i siste halvdel av 1900-tallet var det full drift på mange gårder. Barna i nabolaget sprang til og fra, deltok i luking, høying og potetopptaking. De tjente noen slanter og fikk noen kakeskiver. Barna fulgte med når det kom kaninunger, kyllinger og kalver.
 
Under siste halvdel av 1900-tallet tok stadig flere kvinner videreutdanning. Ønsket om å delta i arbeidslivet var stigende og arbeidstilbudet for kvinner vokste. Innlagt vann fra 1950 og moderne hjelpemidler gjorde husstellet enklere. Mannen følte ikke lenger at det var under hans verdighet å ta et tak i huset. Han tok sin del av «kvinnfolkarbeidet».
 
Men skulle kona komme ut i arbeidslivet måtte barna tas hånd om.  Behovet for barnehave meldte seg med full styrke. Det skulle vise seg å ta tid før den saken ble løst.
 
Grønlien bosenter sto ferdig i 1972. I underetasjen ble den første barnehaven i Hauge startet. De gamle var ikke særlig begeistret for samboerskapet, og barna fikk etter hvert andre lokaler.  En tid var de i den gamle fraflyttede aldersboligen på Hauge. Den hadde holdt til i den første Hauge skole fra 1893.
 
I 1986 skriver Demokraten at det falleferdige bygget skulle rives og at barneparken skulle få lokaler i speiderhytta. Etter hvert er det kommet flere barnehagetilbud i skolekretsen, senest på Haugeløkka.
 
Barna vokste til og begynte på skolen. Mødrene nøyde seg ikke lenger med deltidsstillinger. Begge foreldre var borte hele dagen.  Hjemmeværende bestemødre som barnepassere ble mangelvare. De var i arbeidslivet eller kanskje i Syden.
 
Barnepass etter skoletid oppsto som et nytt behov. Tidlig på 1990-tallet kunne Hauge skole tilby skolefritidsordningen – SFO. Veien til full deltakelse i yrkeslivet lå dermed åpen for begge foreldre.
 

 

(klikk på bildene for å se dem større og få bildetekster)

Her følger noen minner og bilder fra min egen barndom, mange år tidligere. Jeg er født i 1928.
 

Første skoledag 1936

Høsten 1936 begynte jeg i første klasse ved Hauge skole. Jeg er født 6. november og var således nesten åtte år gammel. På den tiden skulle man ha fylt syv år ved skolestart. Det betyr at vi som var født sent på året ble ganske gamle før vi kom til skolen.

Da jeg gikk av sted fra Evje med mama i hånden var jeg pyntet med silkekjole og sløyfe i håret. I den flotte skolevesken lå et fint pennal av tre. Min søster begynte på skolen året etter. Bildet ble nok tatt da jeg gikk i andre klasse.

Om vinteren arrangertes skøyteløp på Visterflo. Når isen lå var det spennende å slå hull på tatervåkene, tenne gassen og beundre ilden som blaffet opp. I Visterflo bet gjedda. Om sommeren nøt ungdommen badelivet mens tømmerslepene passerte ut elveløpet. I dag, nærmere hundre år senere, biter fortsatt gjedda, og lokalsamfunnsutvalgene har anlagt badeplasser. Fotograf ukjent.
Om vinteren arrangertes skøyteløp på Visterflo. Når isen lå var det spennende å slå hull på tatervåkene, tenne gassen og beundre ilden som blaffet opp. I Visterflo bet gjedda. Om sommeren nøt ungdommen badelivet mens tømmerslepene passerte ut elveløpet. I dag, nærmere hundre år senere, biter fortsatt gjedda, og lokalsamfunnsutvalgene har anlagt badeplasser.
Fotograf ukjent.

Hauge skole 1937/38

Skolebygningen ved jernbanen (fra 1922) var ganske ny og fin da elevene ble fotografert i skoleåret 1937/38. Fra vinduene i lærerværelset hadde lærerne fin utsikt over skolegården. De nederste småvinduene hadde hvitt, ugjennomsiktig glass. Slik var det også i klasserommene. Når elevene satt på pultene kunne de ikke se hva som foregikk ute. Vi måtte ikke forstyrres under undervisningen.

På trappen står mer enn 130 elever. Lærerne Ida Ringstad, Ragna Sagaas og Per Renolen sto for all undervisning i de syv klassene. Renolen var skolebestyrer. Småskolen omfattet 1.-3. klasse. Der var det undervisning to timer tre dager i uken, og tre timer de andre tre ukedagene. Det vil si 15 undervisningstimer i uken. I storskolen, 4.-7. klasse, var det tre undervisningstimer hver dag, slik at det ble 18 timer i uken. Vi behøvde ikke å ha med mat for den korte skoledagen. Det ble rikelig tid til lekselesing og lek.

Fremmedspråk var frivillig, og ble tilbudt først i 6. klasse. Undervisningen foregikk én dag i uken, etter vanlig skoletid. I min tid var undervisningen lagt til Rekustad skole, så barna på Nylende og Hauge måtte ta seg frem dit. Svært få av elevene deltok. Etter at tyskerne kom til landet ble engelsk byttet ut med tysk.

Rolvsøy var en svært fattig kommune. Da stillingen Per Renolen innehadde ble utlyst fortalte annonsen at ”ukelønnen og tilleggene fastsettes etter lovens lavmål”. Det sto også at ”stillingen kan bare søkes av menn”.

Dyr og barn på Evje

I min barndom var det hverken barnehave eller skolefritidsordning (SFO) på Hauge. Nesten ingen mødre hadde arbeid utenfor hjemmet, så vi ble passet på hjemme og lekte med barna i nabolaget. Mange hadde dyr på gården eller i uthuset. Det var spennende. Barna fikk være med de voksne i arbeidet, og lærte mye.

Skoleklassen 1936/43

Dette var mine medelever på Hauge skole.

Våren 1940 gikk vi i fjerde klasse. Om morgenen den 9. april våknet vi av voldsom flydur. De store maskinene kom inn over Rolvsøy, i lav høyde. Inntil da tror jeg vi knapt hadde sett et fly i lufta på våre kanter. Vi var redde og forsto at noe var galt, men ruslet likevel av sted til skolen. Der ble vi tatt i mot som vanlig av vår lærerinne, frøken Ragna Sagaas. Hun ga vennlig beskjed om at vi måtte gå hjem igjen. Det var krig.

Mange menn reiste av sted for å delta i krigen. To dager senere, den 11. april, kom tyskerne til Rolvsøy.  Mange evakuerte opp i skogen for å unnslippe skyting fra Greåker festning. En del ble hjemme. De kunne ikke gå i fra dyra. I Råfjellet satt folk og så soldatene komme. De forsto ikke at det var farlig. På Nes mistet en ung pike en finger under skytingen, og i husene på Rekustad var det merker etter kulene i husveggene.

Snart kom skolen i gang igjen, men det skulle bli store forandringer etter hvert.

Ulovlig 17. mai-tog

Jeg fikk bare gå i barnetog i tre år. I fjerde klasse i 1940 var barnetog forbudt. Men vi tok på oss de beste klærne. Stor var gleden på Evje da vi oppdaget et ”tog” på vei over løkkene fra Nøkleby mot Evjedæl’n. Barna fra Evje og ”Haueberjet” var ikke sene om å springe til bekken for å feire sammen med nøklebybarna. En jente fra Nøkleby fotograferte oss. Det skulle ta fem år før jeg kunne gå i tog igjen, da som gymnasiast i Fredrikstad.

Grenseboerbevis

Grensen mot Sverige ble stengt, og alle i Østfold over 15 år måtte ha grenseboerbevis. Vi fikk ikke reise fritt omkring i Norge og ingen fikk lov til å reise ut av landet. På min mors bevis står det at hun hadde rett til å ferdes fritt i grensesone vest i distriktene Sarpsborg, Moss, Fredrikstad og Halden. Da jeg fikk pass som 15-åring i 1943 var det blitt strengere. Da var Halden utelatt. Om vi hadde noe å gjøre, eller skulle delta i familiearrangementer utenfor grenseområdet, måtte vi gå til lensmannen og få spesiell reisetillatelse. Det kunne bli kontroll hvor som helst, så passet måtte vi bære med oss. To vallegutter ville flykte til Sverige. De satte seg på toget til Halden. Der ble de arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Inndragning av radioapparater

Det ble mange restriksjoner etter hvert. De nye makthaverne overtok informasjonen i NRK og avisene. Okkupasjonsmakten ville ha kontroll over hva vi fikk vite om krigen i Europa.

I august 1941 ble alle radioapparater inndratt. Frem til denne tid hadde folk lyttet på nyhetene fra England. Vi pakket radioen fint inn og leverte den på Solheim. Mine foreldre fikk den igjen etter krigen, men uten rør. Radioen vår var ganske ny og moderne, og var blitt brukt på et kontor av tyskerne. Den finnes nå på Hjemmefrontmuseet. De færreste fikk radioen igjen. Smeden Jens Jensen fra Rolvsøy tok vare på kvitteringen, men radioen ble borte for alltid.

Noen var dristige og gjemte bort apparatet på et loft eller et annet lurt sted. Det var farlig. Ble radioen oppdaget kunne eieren bli arrestert.

Brevsensur

Brev til slektninger i utlandet ble åpnet og lest. Jeg hadde sendt en tegning med det norske flagg til tante i Amerika. Brevet ble stoppet og sendt tilbake til oss.

Rasjonering

For små jordbruksarealer, vanskelige klimatiske forhold og mangel på naturressurser gjør at Norge også i dag må importere mange varer. Da grensene ble stengt under krigen ble det snart mangel på mat og andre forbruksvarer. Det ble innført rasjonering av mat, tekstiler og en rekke andre varer. Alle innbyggere, barn og voksne, fikk egne rasjoneringskort. I butikken sto kjøpmannen klar med saksa og klippet merker fra rasjoneringskortet når varen skulle leveres. Merkene var viktigere enn penger. Mange ganger hadde ikke kjøpmannen varer å levere.

(klikk på bildene for å se dem større og få bildetekster)

Matauk

Matauk var et nytt ord som ble innført i språket. Alle måtte bidra til å skaffe sin egen mat. Folk gravde opp havene sine og dyrket poteter og grønnsaker. Kommunene skaffet parseller til de som ikke hadde haver. I parkene ble det dyrket poteter. I teglverksgrøpene på Rolvsøy plukket folk karvekål og nyper. Karvekål- eller neslesuppe med nypesuppe som dessert var ikke så dumt.

Skolebarna ble sendt til bondegårdene for å hjelpe med potetopptagingen.

Tobakk ble det slutt på. Mange satte tobakkplanter i haven. Dette kan nok ikke kalles ”matauk”, men mange syntes nok det var like viktig å få seg en ”hjemmavla” sigarett som en brødskive.

Villagris

Et annet nytt ord som oppsto under krigen var villagris. Enkelte var så heldige at de kunne skaffe seg en grisunge. Kanskje de hadde noe å bytte med som bonden trengte. På Rolvsøy bodde folk i egne hus. Ofte fantes et uthus på tomten. Der kunne grisen bo. Det var et strev å skaffe mat til grisen. Den ble foret med poteter, nesle, vassarv og griseblekker, som var bladene på hestehov. Grisen ble som et kjeledyr, men den smakte likevel godt til jul.

Kaniner

Kaniner var en betydelig matressurs. I bur på en gressflate fant kaninene maten selv. Men eierne hjalp til. Løvetannblader var fin kaninmat. Eierne plukket grønnfor i sekkevis.  Gress i veikantene ble slått og tørket til vinterfor. Kaninkjøtt var populær mat. Til konfirmasjonsmiddagen sto ofte kaninstek på menyen. Ikke alle barn likte å spise sine venner.

Svenskesuppe suppeboks

Krigen varte i 5 år og ettersom årene gikk ble matmangelen stadig mer merkbar. På skolen fikk vi kålrot å spise, og læreren ga oss tran. På rekke og rad stilt vi opp med medbrakt skje, og gikk frem til læreren som helte i tranen. Transerveringen var ikke særlig populær hos elevene.

På slutten av krigen sendte svenske Røde Kors matpakker til norske skoleelever. Og så kom ”svenskesuppa”. Det var tre slags suppe: ertesuppe, grønnsakssuppe med kjøtt og havresuppe. Råvarene kom fra Sverige, og kokingen foregikk på Greåker meieri. Elevene hadde med et spann eller en tom hermetikkboks til skolen, og læreren øste opp suppe med slev fra digre meierispann. Det smakte herlig.

Klær ved rokken

På slutten av krigen var det også stor mangel på klær. Gjenbruk har aldri vært mer aktuelt. Klær ble arvet, sprettet opp og sydd om, farget eller sydd sammen med andre plagg til en ny kreasjon. Laken, duker og gardiner gjenoppsto som klesplagg. Kanskje kunne man skaffe noe på byttemarkedet. Bytting var svært utbredt. Mama byttet til seg stoff til min konfirmasjonskjole mot egg.

Hjemme hadde vi sau under krigen. Jeg lærte meg å spinne, og spant garn til strømper og jakker.

Fortsatt har jeg bevart en sko fra krigstiden. Den er av fiskeskinn, har tresåle og er foret med papirstrie.

Av kaninskinn ble det fremstilt de lekreste klesplagg, som kåper, jakker, luer og muffer. I kalde krigsvintre ble disse plaggene høyt verdsatt.

Brenselsferie

Andre mangelvarer var brensel og drivstoff. Skolen ble oppvarmet ved vedfyring. Bildet viser at det var behov for mye ved. Veden ligger på skolegården foran skjulet hvor det også var gutte- og jentedoer. Da det ble knapphet på ved ble skolen stengt under en kuldeperiode. Vi fikk såkalt brenselsferie.

Bileierne fikk ikke kjøpt bensin. Bilene ble drevet med trekullgass. Bak på biler og busser hang en generator som så ut som en slags varmtvannsbeholder. Den ble fylt med ”knott” fra oretrær og produserte gass. Sjåførene måtte ordne med generatoren selv og ble veldig skitne.

Skolen ble beslaglagt

Våren 1944 beslagla tyskerne Hauge skole og elevene måtte ut. Pultene ble kjørt med hest og vogn til lokalet til Losje Hauges Fremtid. Her var det bare ett stort rom, så det ble dårlig med undervisning resten av krigstiden.

Luftvernskyts Haugesletta under 2. verdenskrig

Luftskyts Hauge

Engelske fly kom med ammunisjon og annet utstyr til Hjemmefronten. Flyene fulgte Glomma og droppet lasten i fallskjerm på forskjellige steder i Østfold. Vi sa at de kom med ”slipp”. Tyskerne etablerte først et luftskytsanlegg mellom jernbanelinjen og Rolvsøyveien.

Luftskyts Saksegård

Det viktigste anlegget lå på jordene på Saksegård. Straks flyene var i anmarsj ulte flyalarmen. Det ble mye skyting. Folk skyndte seg i kjelleren for å unngå kulene. Skolebarna fikk beskjed om å legge seg i dikene når flyalarmen gikk. Flyene fløy så lavt at ingen ble skutt ned.

For å forhindre at flyene manøvrerte etter lysene langs Glomma ble det innført strenge blendingsregler. Alle vinduer måtte ha rullegardiner av svart papp. Om kvelden kom det kontrollører som forvisset seg om at ingen lysstripe sivet ut fra vinduene. Det var bekmørkt overalt. For å unngå at man kolliderte på fortauene bar vi et fluoriserende merke på jakkene våre. Merkene ga et visst lys.

Noen ganger ble det forbudt å gå ut etter en viss tid på kvelden. Det kaltes portforbud

Tvangsarbeidere

Tyskerne hadde med seg fanger fra Øst – Europa som arbeidet som tvangsarbeidere. De bodde i brakker på Saksegård.  Selv om det var lite mat byttet haugebarna mat mot smågjenstander fangene laget. Dette ble gjort i hemmelighet. Da krigen var slutt tok vaktmestersønnen Sven Ørebæk bilde av to frie fanger utenfor Hauge skole.

Fred

Så kom fredsdagen 8. mai 1945. Skolen ble det første samlingspunktet. Hauge musikkorps møtte opp og glade og feststemte marsjerte vi til Rolvsøy kirke.

Mama fotograferte min søster og meg i mai 1940 og mai 1945. Vi hadde forandret oss. Det er tydelig at krigen hadde vart lenge.

Men det skulle ta lang tid før vi fikk tilstrekkelig med varer til landet. Rasjoneringsmerkene var i bruk i mange år. De små barna måtte vente lenge på å smake bananer og appelsiner, frukt de aldri hadde kjent.

H.N. Haugesvei med 17. maitog. Sett fra Haugesvingen
H.N. Haugesvei med 17. maitog. Sett fra Haugesvingen
%d bloggere liker dette: