Magda og Karl Johan Johansen på utfart med barna Lill-Sander, Laura og Lill-Johan. I døren Anna (Dronninga) med en datter, muligens Josefine (Fina), senere gift Borge. Bildet er antakelig tatt på Gardermoen. Magne Grøtvedt husker vår siste dag før skoleferien i 5. klasse. Da sto Karl Johans ekvipasje ferdigpakket utenfor Hauge skole og ventet på sønnen Kåre. De glade dager på landeveien lå foran dem. Vi hadde to tatergutter i klassen, Kåre og Fritjof. Eier og informant: Allan Fredrik Johansen.
Med Evje-verkets oppstart i 1865 var det industriutvikling, befolkningsvekst og stor optimisme som preget rolvsøysamfunnet. Ved overgangen til1900-tallet kom forholdene til å endre seg. Befolkningen gikk vekslende konjunkturer og arbeidsledighet i møte. Mange informanter har beskrevet nøden i bygda. Tross dårlige levekår mente folk flest at det var en skam å søke hjelp i kommunen.

De satte sin ære i å klare seg selv. ”Fattigkassa” var siste utvei. Det gjaldt å ”finne på noe” for å komme gjennom de vanskelige periodene.

Selv om mange klarte seg bra, så kunne alle ha bruk for en ekstraskilling. Bær, frukt, honning og egg kunne omsettes i nabolaget. Enkelte reiste til torvet på Sellebakk, Greåker, Fredrikstad eller Sarpsborg med produkter fra haven. Under krigen, i vareknapphetens tid, tjente mange i Hauge skolekrets gode penger på å plukke nyper og karvekål. Grisehold hjalp mang en familie med å nedbetale lånet i Hypotekbanken.

Hypotekgrisen ga ikke bare et velkomment tilskudd til husholdningskassen. Grisehold var i sannhet et bærekraftig prosjekt. Grisen spiste opp husholdningsavfallet, den ga «kortreist mat» og bidro med verdifull gjødsel til potetjordet.
Ole og Inga Johansen med sønnen Asbjørn beundrer grisen i bingen på Evje på 1940-tallet.
Fotograf ukjent/ØFB.

I det gamle samfunnet var gjenbruk og resirkulasjon en naturlig del av dagliglivet. Alt ble utnyttet så lenge det kunne brukes til noe. Skraphandleren kjøpte metaller, glass, ben og filler. Intet anvendelig skulle kastes. Den enkelte familie hadde ansvar for sitt miljø.

I de vanskelige tidene var oppfinnsomheten og dyktigheten stor. Det er nærliggende å trekke sammenlikninger med språkbruk og virksomhet i dagens samfunn. Begrepet kreativitet var for hundre år siden et fremmedord.

Men i dagliglivet var skaperevnen i høyeste grad en nødvendig og levende kraft i kampen for å overleve. I dag gis det opplæring i design og entreprenørskap og det tildeles etableringstilskudd. . Det offentlige forvalter kunnskapen og initiativet. I den unge Rolvsøy kommune var det det private initiativ som rådde, og design og etablering hadde sin opprinnelse på et kjøkken eller i et uthus på gården.

Resultatet ble mange artikler som også kunne frembys for salg

Småvirksomheten omfattet ikke bare varer, men også tjenester. Det var enkelt å få hjelp til det meste, fra hus- og gårdsarbeid til søm, veving, strikking, halvsåling, snekkerarbeid og reparasjoner av mange slag. I tiden etter andre verdenskrig endret forholdene seg gradvis.

Det oppsto flere arbeidsmuligheter, spesielt for kvinner. Mennene fikk ”fast” arbeid i sikre bedrifter utenbygds.  Således forsvant etter hvert tjenestetilbudene i nabolaget..

Minner om småaktiviteter i det gamle Rolvsøy lever fortsatt i den eldre befolkning. Eksemplene som følger er hentet fra første halvdel av 1900-tallet. De fleste skriver seg fra Hauge skolekrets.

Hjemmesøm og veving

Kvinnene hadde lange dager.  De hadde full beskjeftigelse med gårdsarbeid, barnepass, vask, mat- og husstell, søm, strikking og lapping i eget hjem. Gamle plagg ble sprettet opp og sydd om til barneklær. Nytt stoff ble oftest overlatt til en av de flinke sydamene. Dem var det mange av. Blant de eldste i Hauge skolekrets huskes Anette Jacobsen, den aktive lederen i losje ”Lykkestjernen”. Jenny Nicolaisen (1883) tok også imot søm for folk. Tidlig utførte hun hjemmesøm for Hansen & Co A/S. I folketellingen for 1900 er både hun og moren registrert med yrket ”fabrikksøm”. Jenny sydde de første draktene til Evje fotballklubb.

Flere kvinner tok imot fabrikksøm. Moren til Karl Hugo Pettersen (1902) fra Saksegård sydde regnfrakker.

Sønnen sydde knapphull og satte i knapper med lintråd. Han mente hun fikk 15 øre frakken. Skolevesken hans sydde moren av regntøystoff. Hun vevde også dynetrekk og tepper som hun loddet ut.

Hans Marthinsen (1898) bodde på Evje. Om vinteren sydde moren for Hansen & Co. Var det bra føre dro barna de ferdige plaggene på kjelke til byen. På andre tider av året tok moren ”Trippen” til Fredrikstad. Så tok hun bena fatt med børen på ryggen, med kurs for til fabrikken i Glemmengaten. Så bar det hjemover med materialer for nye plagg.

Sigrid Olsen

Det var flere profesjonelle syersker som kunne ha vært nevnt. En av dem var Sigrid Olsen. Hun sydde ikke bare klær. Da hun var over 80 år broderte hun alterduk til Rolvsøy kirke.

Når klesplagg var ubrukelige til omsøm ble de klippet opp og vevet til filleryer. Intet skulle gå til spille. Flere faste veversker tok imot oppdrag. Ryer ble ikke målt i meter men i alen; på rolvsøymål kalt ”ærner”.

Svenskekaker

Enken Elise Bylund (“Lise på Løkka”) var bosatt i Ravneveien 31B sammen med sin bror Karl Andersen (“Karl til Grethe”). Lise bakte ”svenskekaker” i bakerovnen. På 1930-tallet gikk Karl rundt i husene og tilbød fersk bakst. De runde, flate kakene lå i en stor kurv, lekkert innpakket i hvite håndklær. “Deigen er satt i melk”, sa Karl. Det duftet herlig.

Karl hadde kunder i vid omkrets, fra Omberg til Rådalen. Kakene, med “godt smør” og et tykt lag reven gaudaost, var en smaksopplevelse. Den siste tørre biten ost gjenoppsto som en delikatesse etter en omgang på rivjernet. Etter tradisjonen i Dalsland og Bohuslen skulle retten hete ”klening”. Den forekommer fortsatt ved kirkekaffe i mine morforeldres hjembygd, Sundals-Ryr. Når bondekona skulle yste bidro naboene med melk eller ”plocka” (ostemasse) for at vertinnen skulle få en større ost.

Så begynte ”ostkalaset” der gjestene ble traktert med ”klening”. Denne benevnelse var forsvunnet underveis til Norge, og ble ikke brukt av svenskene på Evje. Her het det ”svenskekake”. Ysting var heller ikke aktuelt i arbeiderhjemmene i Rolvsøy.

Knekk og sukkertøy.

Thekla Magnussen kokte sjokolade- og kokosknekk og solgte for 5 øre stykket fra boligen i Orreveien. Barna lot seg ofte friste til å bruke pengene hos Thekla, fremfor å gi dem til Søndagsskolebladet.

Bertha Gretland (f. Haugen 1892) fortale om enken Dina (Randine Veiulfsen, 1843) som bodde i nærheten av Knatten (Rostadveien 46). Hun var selvhjulpen og dyktig. Om sommeren sanket hun kvistved og bær for vinteren. Dina hadde losjerende og hun tok arbeid på gårdene. En tid bakte hun sukkertøy. Bertha så hvorledes hun dunket deigen i veggen. Så dro hun deigen ut i lange snorer og snodde røde og hvite emner om hverandre. Deretter kunne lengdene kappes opp til sukkertøy. Med to velfylte kurver med lokk i åk over skuldrene, la hun i vei til torvet i Fredrikstad. Var hun heldig kom en hestekjører og tilbød skyss.

Sukkertøy og iskrem

Ole Baadstangen som eide bolig i Rolvsøyveien 238 var litt av en kremmer.  Han sto utenfor huset og laget fløteiskrem på gammelt vis; frøs kremen ved hjelp av is og salt. Han gikk rundt og tilbød iskrem fra en liten vogn, iført hvit jakke og svart skjermlue, og tilkalte kunder med en bjelle. Det var datidens “Hjemis”. Baadstangen fraktet iskrem med snekke helt til Hvaler.

Gudny Bjørke fra Hauge bisto med salget. Det var også utsalg i boligen hvor kundene kunne kjøpe iskrem i medbrakt spann, eller de kjøpte “hjemmebakte” sukkertøy i kremmerhus.

Produksjonen må ha vært ganske stor, for det fortelles at sønnen kjørte ut sukkertøyspann med bil. Alfred Kjelvik beskrev hvordan Baadstangen slengte sukkertøydeigen mot en krok på veggen, og trakk ut en lang ”tomme” så tykk som armen. Etter flere omganger trillet han ut fingertykke emner og skar opp i sukkertøy.  Napoleonskaker hørte også med i vareutvalget.

Orreveien 6 rundt 1910. Hilma Alfredsson i sort kjole omgitt av sin mor, svigermor, søster, svigerinne og barn.
Fotograf ukjent/ØFB.

Kafé i stua

Hilma Maria Alfredson (1879-1961) solgte og serverte kaker og brus i stua i Orreveien 6 i tiden hun var alene med barna under mannens opphold i Amerika. Hun reiste til Minnesota i 1915.

Kurvproduksjon

Svensken Edvard Andersen Liv (død 1941) var teglverksarbeider og stenhugger, men han laget også kurver av ener som han solgte i nabolaget. Edvard bodde i Meiseveien 4 i Haugefjellet. Bøndene lot ham hente virke i skogen. De solide kurvene ble brukt til å bære fôr til dyra, til rulletøy og annet.

Det fortelles at han fikk bryte opp tyrirøtter i småskogen i Haugeåsen. Røttene bar han hjem på ryggen. Nøysomheten var stor. Jeg har gode minner om Edvard og Karl Andersen “Brenner” som satt ved kjøkkenbordet hjemme og diskuterte på sitt svensk-norske språk. De var melkekunder.

Snekkerbua til ”Ole i Tøiet”

Teglverksarbeideren Ole Olsen fra Agnalt (1841-1942) hadde snekkerbod på eiendommen. Han laget mindre tregjenstander for salg, som sofabenker og bord.

Som unggutter fikk Gunnar Larsen (1922) og Arne Johnsen (1924) låne verkstedet til Ole for å produsere dørmatter av utslitte bildekk. Dekkene ble skåret i strimler og bundet sammen med ståltråd. Gunnar forteller at de ble solgt for fem kroner stykket. Ettersom krigen skred frem stoppet tilgangen på kasse

rte dekk.

Gunnar Larsens hjem lå i Orreveien 3. Gunnar, som var utdannet malermester, viste tidlig anlegg for tegning. Han har fått stor avsetning for sine malerier opp gjennom årene.

Kunstige blomster og kransebinding

Arnt Zakariassen bodde i Svaneveien 27 på Evje.  Arnt laget kunstige blomster av kreppapir. Han bandt også kranser med slike blomster. Ved juletid gikk kransene unna. Nellikene så helt naturtro ut.

Fiskesalg

Marie Mathisen var pedell på Hauges Minde rundt 1900. Hun gikk rundt på Hauge og solgte fisk fra en kurv. På 30-tallet tilbød en mann “fersk fisk direkte fra Skagen”, tilkjørt på sykkel.

Godtfred Kristiansen fra Evje solgte fisk fra en liten kjerre, mens August Hjalmarsen Spetz brukte sparkstøtting. Senere tok Erling Johannesen opp fiskesalget ved hjelp av sykkel. Om vinteren kunne de bruke kjelke. Fiskehandlerne hentet varene i Fredrikstad. Før 1940 kom fisken med ”Trippebåten”.

Kremmere

Rundt århundreskiftet 1900 var kramkarer et vanlig syn. Kjente kremmere på Evje var Salomon og Celin. Sistnevnte bodde i bryggerhuset til Martin Gustavsen i Ravneveien.  Kremmerne hadde et rikt utvalg av varer som de bar i en koffert eller i et stort knytte på ryggen. Dagmar Holmen (1899-1984) opplevde spenningen når Salomon bredte ut varene sine på gulvet.

Bildet, som viser kramkaren Salomon (bak til høyre), fikk min mormor Brita Christin av svenske melkekunder. Maskinisten på verket, Alfred Jonassen Hjelm og sønnen Artur, er avbildet i svarte skjermluer.
Fotograf ukjent/ØFB

Det var en vanlig oppfatning at de første kramkarene var jøder. Celin var katolikk, noe som også var eksotisk. Det var praktisk for teglverksarbeiderne å kunne kjøpe klær lokalt etter en slitsom seksdagers uke.

Magne Grøtvedt (1929) minnes en kramkarregle som lyder slik: “Vil du kjøpe kram, bendler og band, luktendes vann, luseriver og fallekniver, og skjelderier foruten rammer”. Gudrun Stene (1928) hadde en annen versjon: ”…bendler og band, luktendes vann og pene forkler”.

I de senere år besto vareutvalget hovedsakelig av skokrem, sysaker og såpe.

Også lokale folk forsøkte seg. Johan Sandersen (1890) fra Hauge fraktet varene i en koffert i lærrem.

Spillemenn

Enkelte gikk rundt og solgte sanger. En skillingsvise kunne innbringe noen øre. Kanskje tilbød husmoren en brødskive og litt drikke i tillegg. På sine eldre dager fant maskinisten ut at han ville skjøte på pensjonen ved å selge sanger. Forsøket endte brått etter at han fikk erfare datterens vrede. 

På 1930-tallet kjøpte en rekke taterfamilier bolig på Rolvsøy. Flere var nær beslektet. Overhodet var ”Dronninga” som residerte med en datter i Meiseveien 2 i Haugefjellet. Sønnen Karl Johan bodde i Svaneveien 40 på Evje, datteren Josefine Borge på Rå og sønnen Sander på Rekustad. Datteren Amanda skal også ha vært bosatt på Hauge.

Flere andre familier hvor slektsrelasjonene er uklare, hadde hjemstavn på Hauge. I Meiseveien holdt Amanda og Karl Filipson til, i Jerpeveien familien Martinsen og i H. N. Hauges vei, der lekeplassen ligger, Andreas Lindstrøm med pårørende.

Taterne, eller ”de reisende” som de helst ville hete på denne tiden, var hestehandlere eller klokke- og knivhandlere. De drev også med blikkenslageri. Edvard Karlsen i Meiseveien 5 fikk låne blikkenslager Grøtvedts telefon i forbindelse med hestehandelen. Ellers hadde de tilhold i kommunestallen ved Politistasjonen i byen.

Kvinner og barn kremmet med småvarer, oftest utenfor nærområdet. Det finnes eksempler på at venner i nabolaget fikk være med på handletur. Harry Huser (1927) hadde tre medelever av taterslekt, Elin, Magnus og Andreas. På handletur til Valle og Nes tok Andreas Lindstrøm veien innom klassekameraten. Med koffert i lærrem la de i vei for å selge barberblader, såpestykker, knappenåler, blonder, duker og andre småting. Og folk handlet, forteller Harry. Den samme Andreas likte selskap.

På handletur til Lisleby tok han med sin nabo Roald Saxegård på sykkelbrettet. Roald fikk bistå med å ringe på dørene.

Krigen satte begrensninger for taternes aktiviteter. Først på 1950-tallet var familiene fraflyttet området.

 

Havemøbler

Martinius Johansen arbeidet på Hauge bruk. Han hadde et lite verksted i uthusbygningen og laget havemøbler for salg. Det kunne være redningen når ”saga sto”. En av naboene, Håkon Johansen, produserte møbler i 2. etasje i huset sitt.

Leketøy

Harry Huser forteller at faren Hans Huser lagde hester og andre lekesaker i tre. Produktene rodde han til Fredrikstad med, og solgte dem til glassmagasinet.

Hans Moum var også dyktig med hendene og produserte fint leketøy

På slutten av 1800-tallet og langt frem i neste århundre var naturalsamfunnet levende på Indre Rolvsøy. Mange eiendommer var små og det var nødvendig med ekstrainntekter. Også i dette område av bygda var oppfinnsomheten stor når det gjaldt å skaffe penger til livets opphold.

Syver Olsen (1832-1910) fra Grettelandengen skaffet seg midler som skredder. Pengene kom godt med på det lille bruket. Naboen, Bernhard Trulsen, drev med skomakeri.

Ole Kristian Hansen (1848) på Liane var snekker, men han hadde dreiebenk i stua og opp i høy alder produserte han gjenstander for salg. ”Sælepinnær og snørrebassær”, sa sønnesønnen Arnt (1904), da han ble intervjuet i 1989. Ole dro produktene til torvet på en dragkjerre, eller han bar dem på en stang over skulderen. Faren til Arnt, Martin Bråten, dreiet treboller som han fikk solgt. Han hadde også en liten sag på gården.

En slektsbok fra USA gir en god beskrivelse av hvilke oppgaver en småbonde på Gretland måtte utføre. Martin Pausen overtok foreldregården sammen med broren Søren. Gården ga ikke tilstrekkelig utkomme for to voksende familier. En del år ukependlet de til Wielesaga på Torp. De avløste hverandre annenhver uke. I godt vær rodde de i egenprodusert båt. Martin overtok brorens andel av gården da han emigrerte til USA i 1881. Da kammerset ble ledig etter Sørens familie ble rommet tatt i bruk som verksted.

Martin bygde dreiebenker, han designet og lagde egne redskaper, han ble mekaniker, murer, snekker og smed. Han var mester for sitt eget treskeverk, og til sin musikalske sønn Alfred lagde han et salmodikon. Folk kom til gården med ting som skulle repareres, endog klokker.

Gården ga ikke tilstrekkelig utkomme for familien med 11 barn, derfor var husfaren alltid på utkikk etter måter å tjene penger på. Han elsket å fiske, og i Visterflo fanget han ørret, gjørs og gjedde i en selvlaget ruse. Torvhandel, som allerede er omtalt, hørte naturlig til under gårdens drift.

Martin var opptatt av nye ting, men det fantes en utfordring å den tiden som lå langt utenfor hans forutsetninger. Han drømte om å vinne en stor sum penger som var utlovet til den som kunne utvikle en ”evighetsmaskin”. Pengene har ennå ingen klart å vinne.

Hans Jensen Gretland (1838-1923) lagde forskjellige tregjenstander for salg, deriblant rokker. I 1893 fikk han 3. premie og hedrende omtale for en familierulle etter amtsutstillingen i Fredrikstad.

Syver Olsen, Hans Jensen Gretland, Ole Kristian Hansen og Martin Paulsen får stå som representanter for den arbeidsomme og kreative rolvsingen i den del av bygda som omfatter Nylende skolekrets. Men hva med kvinnene?

De fleste kvinnene levde på små jordeiendommer, hadde dyr og mange barn. Alt skulle kvinnene delta i. Der økonomien var skral tok husmoren seg arbeid på gårdene under onn, juleforberedelser og ved tilstelninger.

Kanskje hun kunne tjene litt med bærplukking eller ved å ta imot søm eller veving. At de sto på torvet er en kjent sak. Dessverre foreligger det få opplysninger om konkrete kvinner. Snart løper tiden ut for å nedtegne virksomheten i vår nære fortid. Det vil være en utfordring å utvide kvinnehistorien med flere eksempler.

%d bloggere liker dette: