Stoppestedene lå så tett at man kunne se fra det ene til det andre. Hauge ble etter hvert det viktigste stoppestedet i bygda. På Hauge var befolkningstettheten størst. Her lå skolen og pleiehjemmet. Fra jernbanelinjen var det kort vei ned til sagbruket og til Hauge fergested. Ungdommen fra Torp tok fergen og reiste videre med Padda til byen. Lenge etter at lokaltogsruten var nedlagt stoppet ”Oslotogene” på Hauge etter anmodning fra reisende. Så sent som i 1977 benyttet jeg meg av tilbudet. Foto: Rolvsøy bygdebok
Hauge ble etter hvert det viktigste stoppestedet for toget i bygda. Foto: Foto: Rolvsøy bygdebok
Skipsristninger fra bronsealderen og funn av skips- og båtgraver forteller at rolvsingen har brukt vannveien for å ta seg frem i verden. Hulveier i skogen og gamle kart vitner om trafikk også på landjorda. Veiene gikk på kryss og tvers i landskapet; de forbandt gårdsbrukene og gikk gjerne gjennom tunet.

Industrialiseringen av Rolvsøy startet i siste halvdel av 1800-tallet. Sagbruk og teglverk lå side om side langs Glommas bredd. Arbeiderboligene reistes i gangavstand fra arbeidsstedet. Landhandleriene så mulighetene, og var ikke sene om å etablere seg. På Glomma var det et yrende liv.

Sten og trelast ble fraktet ut og nødvendighetsartikler inn. Det ble anlagt brygger og fergesteder. Passasjertrafikken foregikk også på elva. Tilbud om lokaltog kom først i 1913, og busstilbudet lot vente på seg til 1920. Datidens rolvsing hadde ansiktet vendt mot elva.

Tømmerslep var et daglig syn. Alle varer som ble produsert, det være seg teglsten, granitt eller sagbruksvarer, alt ble fraktet bort på vannet. Importvarer ble fraktet oppover elva. Selv i min tid på 1930-tallet var det en livlig virksomhet knyttet til arbeidslivet: tømmerslep. slepebåter, prammer, lektere og handelsskip.  Som en kuriositet kan jeg fortelle at Norges siste seilførende lasteskip, Gad, gjorde sin siste reis som seilskute i 1937.  Jeg husker godt hendelsen da skuta var savnet med en av mine naboer ombord.

Selv om bedriftene hadde et effektivt transportsystem og lokalsamfunnene fungerte innenfor sine egne grenser, var det behov for forsyninger til lokalmiljøene, og muligheter for å komme seg til byen eller til ”den are sia”. De mange fergene i elveløpet var nyttige når man trengte å bevege seg over kortere avstander. Jeg benyttet både Hauge og Selbakk fergested, i fritids- og arbeidssammenheng. Bjørvin Hansen berget løstømmer. En morgen, på vei til arbeid ved Unger fabrikker, ble jeg som passasjer plassert i akterstevnen med båtshaken i tømmerstokken på vei mot land.

Passasjerfergen Trip (1859-1940), ble en særdeles viktig faktor både når det gjaldt passasjertrafikk og varetransport. Trip brakte varer til de lokale landhandlerne. Jeg husker godt at kjøpmann Ramberg på Evje hentet varer fra baker og slakter på Selbakk. Landhandlerens tilbud var begrenset, og en reise med Trip var nødvendig når man skulle foreta større innkjøp.

Trip ved Blomstertorvet i Fredrikstad. Foto: Østfold fylkes bildearkiv
Lysttur med Trippen. Foto: Fredrikstad Museum

Ruth Olsen, landhandlerdatter på Hauge, reiste med Trippen da hun gikk på handelsskolen i Fredrikstad. Min familie bodde nær opp til jernbanen, og lokaltoget Padda, var et mer praktisk fremkomstmiddel for oss. Men en tur med Trippen er blitt et uutslettelig minne. Onkel Oskar på Torpeberget hadde fødselsdag første juledag. Det var sprengkaldt. Brygga var dekket av et tykt islag som ble såpeglatt da vannet skyllet over. Jeg husker maskinens dunk-dunk, der jeg ved mamas hånd balanserte opp en smal landgang. I salongen var det tung luft, en blanding av os fra støpejernsovnen, messingpussemiddel og støv fra det røde plysjmøblementet.

Elva var ikke noe skille mellom befolkningen på øst- og vestsiden. Private robåter, ferger og Trippen la til rette for aktiviteter på idrettsanlegg og foreninger. Men det var behov for større fellesarrangementer, og her ble ”lystturer” et begrep. Man kunne pynte en pram med flagg og løv. Så kunne prammen slepes nedover elva under fengende korpsmusikk og glade stemmer. Slepebåter kunne også frakte lystturpassasjerer. Da Trippen hadde utspilt sin rolle som passasjerbåt, ble den en viktig aktør i lystturbransjen.

Det var spennende å møte opp på brygga når Trippen kom. Men brygga hadde andre funksjoner enn som anleggsplass for båter. Her møttes konene for å skylle tøy, eller for å skure filleryene. På varme dager tjente brygga som badepram.

Her har dere artikler og et knippe bilder med anekdoter fra dagliglivet på Rolvsøy.

Artikler

Bildegalleri

%d bloggere liker dette: